Startet videre fra Grenå grytidlig neste morgen i fin sol og 5 - 7 m/sek fralandsvind. Koblet etterhvert ut motoren og hadde en fin rom bidevind rett mot skagen hvor vi ankom kl. 15.30. Tok en rask handlerunde og fikk gjort det viktigste av bunkring for sommeren (!). Avsluttet byrunden med fiskebuffèen på Bodilles.  Så en EM-kamp på en bub og la oss tidlig. Ferderseilasen startet denne ettermiddagen og målet var å komme til Horten før venner og kjente hadde lagt seg. Fikk fine 8 - 10 m/sek fra vest oppover Skagerak i strålende solskinn, men fortsatt kaldt. Når vi nærmer oss Ferder ser vi Kystvaktens båt som patruljerer, og når vi er noen hundre meter ifra ser vi de lårer gummibåten. Elin står til rors og gutta kommer opp på siden av oss og spør hvor vi kommer fra (Karibia) og om vi har noen tollpliktige varer ombord. Jeg svarer at vi har diverse slanter men ikke noe stort kvantum som må fortolles. De vil likevel ombord og på første forsøk (vi går for fulle seil) henger gummibåten seg fast i påhengsmotoren på hekken og trekker den nesten av. I neste forsøk faller tolleren nesten i sjøen. På tredje forsøk får vi et vindkast så båten krenger sterkt og skjærer opp i lo. Etter dette gjør gutta en betenkning og sier takk for besøket og god tur videre ! Ikke enkelt å være toller i høy sjø. Et par ombord i Lufelia er også nokså lettet over at vi ikke ble bordet.

Ankommer Hortens havn kl. 20.30 etter å ha seilt Skagen-Ferder på 11 timer. Der er det stor stemning og vi blir fort bordet av Jørgen m/mannskap fra Carmen Cita, mannskapet på Heksedans, samt Hjalmar og Steinar L., sistnevnte som var med fra Oslo til Trinidad og som har fått blod på tann for egen tur, vil jeg tro. Hyggelig å treffe igjen gamle seilervenner, vi bommet på Ferder-starten med to dager men fikk med oss festen.

Søndagen opprinner med lett regn og det blir motring inn til Blakstadtangen. Distansen fra Southampton gjennom Kielerkanalen og hjem har vært på 1082 n.mil, ganske drøyt med tanke på at distansen Las Palmas-St. Lucia er på 2.900 n.mil. 

Lufelia ble først tømt på brygga og deretter bakket inn i sin gamle bås og forsvarlig fortøyd. Hun har stått distansen med bravur. Nesten ikke synlig slitasje utvendig utvendig, teaken er like fin, bare litt gulnet i baugen etter ferden langs det forurensede farvannet i nordlige mellomeuropa. Noe mere slitne turseil, ellers er hun i like god stand som da vi dro. Nå får hun en fortjent hvil frem til fellesferien hvor vi legger ut igjen på tokt. 

Men det blir en annen historie. Jeg takker for følget av trofaste lesere og håper lesningen har vært til glede, og forhåpentlig til inspirasjon for flere som ønsker seg et avhopp fra hverdagen og en drømmeseilas i de azurblå farvannene.

So long !

Bilder fra reisens slutt

Bilder fra england og Kielerkanalen kommer i morra

Joda, Lufelia kom seg trygt over Atlanteren, hun sto pent parkert foran på den hollanske containerbåten Sckleppert som for anledningen var lastet med kun yachts, for det meste seilere. Sammen kom også Maggy V (Petter Movinckel og Kirsti), skøyta Thora og båten til Nina Wego og kjkæresten som Petter kjørte til marinaen, da den ikke hadde mannskap for mottagelsen i Southampton.

Tore Jacobsen fra Nesøya og jeg hadde fløyet over dagen før, leid en bil fra Heathrow og lå over på et hotell i Southampton. Om kvelden spiste vi middag med Petter og Kirsti.

Vi ble losset først og gikk rett over til marinaen ved Marashwood Yachrclub vis à vis hvor vi fikk lov å ligge gratis noen timer mens vi rigget opp igjen båten, handlet og leverte bilen på Southampton Airport. Hyggelig marina med bar og restaurant som vi kan anbefale andre som kommer denne veien. De skulle ha 10£ for å ligge over natten, noe vi kanskje burde har gjort. Gikk isteden til Shamrock Quay Marina øst for byen, hvor de andre skulle ligge, hvor det kostet £ 53(!). Her møtte vi imidlertid Kristin og barna fra Thea som skulle bli med Maggy V et stykke østover og møte Thea med bl.a. Christian Haaland om bord. Han fikk mersmak etter seilingen med Lufelia og mønstret på i New York for å få med Atlanterhavet også.

Morgenen etter var det behørig farvel med de andre og Tore og jeg satte østover i grått og vindstille vær. Passerte ut berømte The Solent, østsiden av Isle of Wight og senere de flotte hvite kalksteinsklittene mellom Brighton og Easstborne, og ved Hastings. Første stopp var Newhaven, hvor vi ankom kl. 9 om kvelden og rakk såvidt en øl og litt mat på en pub i byen. Dette er en 24h havn, noe ikke alle havnene er her p.g.a. tidevannet. Det står da oppført i Reeds Almanak pluss/minus HW antall timer den er tilgjengelig. Kommer du utenom er det bare å dregge opp innenfor bølgebryteren og vente. Noen marinaer har da sluser eller terskler for å holde minimumsdybden (som regel 2,5 meter) ved lavvann som du må passere ved høyt vann. Ellers grei og billig marina hvor vi lå langs en flytebrygge 15 – 20 meter fra land. Fikk imidlertid litt sjokk da vi kom tilbake andre dagen etter bybesøk og fant båten nesten på tørt land, med ihvertfall roret godt fast i gjørma som stakk opp av vann bare et par meter bak båten. Ble beroliget da vi så de andre seilbåtene i marinen hvor det var tørt land rundt båtene. Gjørma skal være så bløt at det ikke er farlig for ror og propell når de synker nedi. Da vi var flott, flyttet vi båten til en ledig plass litt lengre ute. Denne dagen tok vi det med ro, gikk på det lokale forsvarsmuseet på festningen ved siden av som var meget bra, og gikk en tur i den lille byen. Om kvelden en ny pubrunde før vi køyet tidlig. Neste morgen stakk vi ut kl. 7 og påny motorseilte videre til Dover i strålende sol, men ganske kald luft. Vanntemperaturen er bare 13,4 grader, noe som preger lufta langs vannet også. I Dover fikk vi kjøpt kart for kryssing av kanalen, selv om de manglet papirkart for Nordtyskland og Nederland. Imrays kart C26 er glimrende her, men har vært vanskelig å få tak i hele veien. Mine plotterkart startet først i nord-Tyskland. Om kvelden ankommer Elin og Tore Gjendemsjø, som mønstrer på etter en hyggelig middag på byen. Mainaen i Dover var også 24h og vi fikk fylt billig diesel før avgang morgenen etter før vi la ut. Fortsatt lite vind så det ble motorseiling litt oppover den engelske kysten før vi krysset trafikksonene 90 grader som seg hør og bør. Går du på skrå, kommer den engelske kystvakta ut og ilegger store bøter. Engelskmennene var aktive på radioen med varsler og informasjon. Franskmennene virket uinteressert i trafikksikkerheten. Ankom tidlig på kvelden Zeebrÿgge i Belgia. Den belgiske kysten så ut som den danske (og nederlandske og tyske), dvs. flatt med en skogbevokst klitte- eller strand, oppdelt av byer med industri og moderne bolig-bebyggelse. La til i en moderne og stor marina hvor vi spiste middag i seilforeningens bar. Morgenen etter ble det litt handling før vi gikk videre. Den lkale båtutstyrsbutikken hvor vi så våre etterlengtede Imray-kart i vinduet, hadde variable åpningstider som ikke gikk i vår favør denne morgenen. Endelig litt nordvestlig vind som gav en fin rom bidevind til Ijmuiden i Nederland, hvor vi ankommer sent i kveldingen. Middag i båten. Dagen etter tar Elin, Tore G. og jeg hydrofoilen opp kanalen en kort tur inn til Amsterdam hvor vi shopper og vandrer en tur i gatene i stålende sol. I marinaen får vi kjøpt ny gassflaske og hollandske kart for resten av Nederland. Hittil har vi bare brukt oversiktskart og havnekartene i Reeds Almanak sammen med oversiktskartet på plottern, som forsåvidt fungerer greit, men det er likevel mye hyggeligere å følge turen på papirkart med bedre detaljer og interessant annen informasjon. Skulle vi komme ut for ufyselig vær er det sikrere med skikkelige papirkart med ordentlige dybdedetaljer osv. Det går tidevannstrømmer langs denne kysten på opptil 3 knop, men med vårt tempo må vi bare legge ut etter klokka. Derfor litt lykke og fromme om vi treffer strømmene riktig. Strømresultanten får vi som differansen mellom GPS-farten og båtens målte fart igjennom vannet. Tidevannstrømmene snur imidlertid ca hver 6. time, så på lange strekk går det opp i opp. Tidlig neste morgen legger vi ut på det siste strekket forbi de tyske nordfrisiske øyene med delvis seilbar nordvestlig vind og fint vær. Det er for grunt på lavvann på innsiden av disse øyene, så vi legger oss litt innenfor trafikksonene for nyttetrafikken utenfor og helst på så grunt vann som mulig (f.eks. 10 meter) hvor strømmen ofte går en knop eller to saktere. Strekket fra Nederland til Kielerkanalen er drøyt og med det rolige været tar vi en nattseilas med, for å slippe å navigere inn til de få havanene som ligger ved de tyske øyene. Det er grunt her og farlig å anløpe eller gå ut i sterk vind fra nordsjøen. Kielerkanalen starter noen nautiske mil opp elven Elbe. Denne formiddagen får vi selvfølgelig sterk utgående strøm og subber elvebreddene oppover. Skjønt ”elvebredder”, tidevannsforskjellen på 2 – 3 meter gjør at på lavvann er det store flate sandsletter hvor vi ser fork som kiter,rider eller driver med annen forlystelse på sandbankene. Her har vi heldigvis plotterkart som er ganske nøyaktige og med stor oppløsning kan vi ligge på 5-meter`n hvor strømmen er 1 – 2 knop mindre enne i leden hvor den går 4 – 5 knop imot. Passerer Cuxhafen, (31 timer etter avgang Ijmuyden), en moderne industriby og går deretter nesten direkte inn i slusen. Kaller, som vi skal, opp vakten på VHF, men hans mumling i en dårlig mikrofon er umulig å forstå, så vi gjør heller som de andre som ligger og venter. Inne i slusa er vi nøye med fortøyninger men før vi er klare er indre sluseport åpnet (!). Slusa tar bare tidevannsforskjellen mellom Die Elbe og Østersjøsiden, og på lavvann er den helt ubetydelig. Vi motrer derfor videre kl. 16 og planlegger en overnatting i kanalen. De på C-map-kartet anviste marinaer viser seg innledningsvis bare å være noen stolper i vannet man kan fortøye til. Vi går derfor videre til Randsburg, den eneste skikkelige byen på kartet. Kanalbreddene er ganske kjedelige, kanalen er bygget på 1800-tallet, er min. 50 meter bred og 9 meter dyp og erstatatet da en langt mindre kanal som var etablert lange før dette. Jorda(sanden) fra gravingen er lagt opp på breddene, slik at de fremstår som skogbevokste diker man ikke kan se over fra båten. Noen steder er det derimot bredere kanal som tydeligvis er tildligere innsjøer, og her ser vi litt bondeland og bebyggelse. Randsburg har tre marinaer, vi valgte den innerste som var billig og bra med kort vei til byen og jernbanestasjonen. Tore G skal hjem morgene etter med tog og fly. Flott gammel by med hyggelige butikker og barer hvor vi får med oss en halv EM-kamp på storskjerm. Morgen etter blåser det frisk vestavind og etter frokost i byen, proviantering og farvel til Tore G, bærer det videreøstover kanalen. Vi kappkjører med store containerskip og skvetter godt når de tuter rett i hekken vår når vi ligger i veien. Informasjonen vi fikk ved starten av kanalen var marginal, bare at vi skulle betale i den andre enden. Det er ”trafikklys” med rødt og grønt hele veien, men vi regner med at det bare gjelder ”tungtrafikken”, som av og til må vente der passasjene er for trange for to store samtidig. Omsider når vi utløpet i Kiel i 4-tiden på ettermiddagen, og betaler 320 euro som ikke var for dyrt. Ute av kanalen leter vi etter dieselutsalg som antagelig er opptatt av en stor lastebåt. Går etter anbefaling over fjorden til neste marina, der er det nettopp stengt. Heiser isteden seil og går videre opp til den tyske byen Schleimÿnde utenfor Schlesvig etter å ha fått en liten kuling litt imot på slutten. Finner en marina i en liten by med dieselpumpe, bierstube og dagligvare (det er visst stort sett det som interesserer oss i disse byene). Ny bierstube om kvelden med EM på storskjerm også her. Morgenen etter får vi kjøpt diesel med penger fra en minibank vi etter mye styr finner, og setter ut i 9-tiden i en liten kuling fra vest-norvest som etterhvert øker til opptil 18 m/sek i kastene. Har tenkt oss til Kolding men må legge om veivalget etterhvert p.g.a. stor motsjø selv langs land og går innenfor Als opp en smal kanal fra Sønderborg (broen åpner hver halve time) og får etterhvert på nordsiden av Aals vinden såpass på sien at vi får en frisk rom bidevind opp Lille-Bælt. Her får vi imidlertid utgående 3 -4 knop motstrøm og i de smale partiene leter vi etter bakevjer og grunner å motorseile på for å få tilstrekkelig fremdrift. På det værste er det som å seile opp en frådende elv hvor båten kastes frem og tilbake i strømhvirvlene. Omsider når vi innløpet til Kolding fjord og er i marinaen kl. 22. Hensikten er å befare en ny Luffe 40.04 som skipperen lenge har ønsket å se.Den blir besiktiget morgene etter og er et lekkert stykke dansk møbel med karbonmast og det hele. Vi setter ut igjen torsdag morgen med kurs for Grenå i solskinn og klar høstluft, ganske kaldt igjen og litt vestavind som senere løyer. Underlig å seile her i Danmark hvor fjøslukta dominerer sjøluften. Får værmelding fra Jørgen Husvik om bedre vestavind de neste to dagene og motrer tålmodig til Grenå hvor vi ankommer kl. 20.30. Og her er årets beste ferietips for seilere: Restauranten i marinaen på sydsiden har stor middagsbuffet for kr. 188,- pr. pers. sild,k gravlaks og varme retter, alt bra snadder. Men best av alt, i prisen er inkludert alt du kan drikke av øl, rødvin og hvitvin. Eneste begrensningen er at du bare får to timer på deg. Ikke ofte du får gå og forsyne deg av ølkranene så mye du vil...... .

Siste kapittel fra Karibia

De siste dagene tilbringer jeg med Jack i Dionysos på Norman Island, rett utenfor Tortola, i Pirates Bight, en godt skjermet bukt med grønt, klart vann, et par idylliske strender, et par restauranter og partybåten Willy T som ligger oppankret midt i bukta. Hit søker et 20 - 30-talls cruising- og charterbåter, de fleste med amerikanere ombord, samt mange lokale fra Road Town for bading og festing. Restauranten på stranda har live reggae-orkester hver kveld og på Willy T er det restaurant foran og disco på akterdekket. Damer som hopper nakne fra akterdekket får gratis T-skjorte. Dette trekker trolig også endel folk (les gutter). Vi kommer hver ettermiddag/kveld i prat med folk fra de andre båtene og har det hyggelig. Munningen til bukta har glimrende snorkleforhold med den flotteste korallvegetasjonen jeg har sett hittil. På østsiden er det også huler man kan svømme inn i. Vi ser barracuda, nurse-hai, skate, havskillpadder og groupers. En stor Barracuda snoker rundt båten min en ettermiddag og når den passerer under gummi-jolla ser jeg halen og hodet på hver sin side samtidig. Fristet ikke så veldig å bade akkurat da. Senere får jeg skrubbet roret og skutesidene for litt grønske som har samlet seg opp, og får skiftet offeranoder på propellen. Greit å ta det mens vannet fortsatt er varmt. Et par dager har vi besøk av Petter og Kirsti i Maggy V som blir med på snorkletur.

Diverse telefoner med fraktselskapet viser at de ikke enda her ferdigforhandlet avtaler med de forskjellige lastebåtene, avgangstidspunktet skyves ut i tid, og for å komme hjem i nogenlunde tid, bestiller jeg hjemreise 14. mai. Avtaler med et firma lokalt om at de passer båten og kjører den ut til lasting, når den tiden kommer. Det betyr at jeg nok ikke får seilt båten hjem fra Southamptom før i begynnelsen av juni.

Den 13. sier jeg adjø til Jack og seiler tidlig tilbake til Road Town hvor jeg har reservert plass i H.R.Penns Marina, drevet av en hyggelig engelsk dame. Resten av dagen går med til å pakke ned og klargjøre båten for frakten. Seilene må av og siden akterstaget må demonteres ved lasting og lossing, må radarmasta også ned, noe som ikke er enkelt. Jeg må stå og balansere med ett ben på rattet og det andre på pidestallbøylen, men det går til slutt.

Morgenen etter går flyet kl. 07.00 til Antigua hvor Virgin Atlantic flyr videre om ettermiddagen til London.

Vemodig å si adjø til Jack og til de flotte Virgin Islands. De siste dagene har det vært usedvanlig pent og varmt vær og mindre båter i havnene ettersom chartersesongen er på hell. Deilig imidlertid å vite at det er vår hjemme og en ny sommer som står for døren. Gleder meg også til å komme hjem til Elin og ungene og Pippi også.

Dette eventyret måtte ta slutt en gang og jeg er utrolig glad for alle opplevelsene jeg har hatt, hyggelige mennesker jeg har møtt og nye seilevenner jeg har fått, som vil gi hyggelig selskap i fremtiden.

Det blir nå en pause i loggen til hjemseilingen starter fra Southampton, anslagsvis første uka i juni.

So long !

Bilder BVI

British Virgin Islands

Dagen etter ankomst Virgin Gorda får jeg kontakt med Petter på Maggi V som skal inn til Road Town på Tortola samme dag og vi avtales å møtes i marinaen. Imens betaler jeg turens dyreste marina (US$ 61 pr natt + vann og strøm) og går ut til the Baths og finner en endel kamp om plassen, en ledig dag-moring. Masse chatrede katamaraner der men naturen er spektakulær og snorklingen flott mellom kampesteinene. Går ned og sjekker moringen og det er en fjellbolt satt rett i fjellet på bunnen. Får middagsinvitasjon til Maggy og har en hyggelig kveld ombord der sammen med bestningen på Harmonia som også ligger der. Etterhvert dukker Regi og Espen fra Regina også opp. Maggi V har kjøpt plass som oss med Peters & May, dvs. Yacht-transport med speialskip over til Southampton. De andre, Haramonia og Regina, venter på delivery-skippere som skal seile båtene hjem for dem. En annen norsk båt, skøyta Thora ligger her også og venter på frakt mens mannskapet har reist hjem. Fraktselskapet er imidlertid vage med henvisning til avgangstidspunktet og lover bare mellom 10. og 20 . mai, da de fortsatt ikke har bestemt hvilken(e) båt(er) som kommer hit. Mitt program hjemme tilsier at jeg bestiller hjemreise 14. mai. Har båten ikke kommet til da må jeg betale ekstra for å få selskapet til å kjøre båten ut for lasting. Den ligger for anker på reden mens båtene taes opp på dekk.
Dagen etter dukker også Jack omsider opp og Maggy V stikker en tur over til St. John på US BVI for noen dager. Vi tar en tur på byen som har flere livlige barer og resturanater. Siden Elin og jeg var her i 1997 har byen hatt en rivende utvikling. Ny kai for mottak av de store cruise-skipene er bygget, og byen har nå store forretningsbygg der det tidligere var enger med geiter og parkeringsplasser. Biltrafikken er også blitt heftig og domineres av store suv`er. All turismen har tydeligvis ført med seg vekst og velstand, men småbycharmen vi fant her tidligere er helt borte.
Idag stikker Jack og jeg over til naturhavnen på Norman Island og jeg er tilbake mandag for å klargjøre for forsendelsen av båten og hjemreisen onsdag.
So long.

Bilder fra St. Barts

St. Barts og St. Martin. Anguilla

En dagsetappe fra Barbuda ligger St. Barts (Bartulomeus) som i en periode på 1800-tallet faktisk var svensk. Franskmennene byttet den bort i handelsrettigheter i Gøteborg, men den ble solgt tilbake 40 år senere. Noen gater og steder på øya, f.eks. hovedstaden Gustavia, bærer fortsatt navn fra svensketiden. Idag beboes øya av nesten bare europeiske (les franske) etterkommere med svært få afrikanskettede. Det er flust med feriehus og asfalterte småveier rundt de bratte fjellene som øya består av. Christian og jeg tar en sykkeltur rundt øya, som viste seg å være en nesten endeløs klatring opp stup bratte bakker og med halseløse utforkjøringer. Vi fikk imidlertid sett det meste, bl.a. feriebyen på nordøstsiden med flystripe. Dagen etter kronglet vi oss først opp og så ned en sti til Anse de Colombien, som er en øde strand med klart vann og kun noen få båtturister. Lå til brygge i Gustavia med mys swell og vi dinglet frem og tilbake hele natta med knirk i tauene. Byen har noen morsomme nattklubber og en lekker liten strand rett ved byen. Litt ”Marstrand-stemning” i her med smale gater og lekre merkeforretninger. Standarden på bilene (f.eks. Mini Cooper Cabriolet) og alle motebutikkene antyder at dette er ferieøya for rike franskmenn.

Etter fire dager seiler vi det korte strekket over til St. Martin, som er stedet for megayachts og tax-free-handel. Øya er delt på midten mellom frankrike og nederland, valutaen enten euro, dollar eller karaibiske gylden, altså mange muligheter til å bli lurt. Marinaene ligger i den store Simpson Bay, som er en lukket lagune hvor de to broene inn åpnes tre ganger om dagen. Innenfor er det mudret leder til marinaene, men merkingen er som sedvanlig enten feil eller mangelfull og vi kjørte oss fast flere ganger i gjørma. Den første marinaen, Simpson Bay Marina kostet kr. 300 pr. døgn så vi flyttet oss raskt over til Island Water World hvor det kostet halvparten, var hyggelig personale (Ben fra Sveits) samt ikke minst en velassortert båtutstyrsforretning. Rett bak ligger to seilloft som reparterte storseilet og den revnede spinnakeren fra ARC. Priser omtrent tredjedelen eller fjerdedelen av hjemme og avgiftsfritt. Dag to syklet vi rundt hele lagunen og passerte flere flotte ferieresorts under utvikling. Kveldene tilbragte vi på Mex-Tex restauranten i Simpsons Marina, som har verdens største frosen marguaritas til kr. 16 i happyhour, nostalgisk 70-tallsmusikk og søte servitriser. Dag fire var tiden for Christians retur til Norge. Han har seilt med Lufelia i 8 uker og vært et usedvanlig hygglig mannskap. Sikkert ikke siste gangen vi seiler eller ferierer sammen.

Lørdag 25.4. lander Elin sammen med kollega Cato Ender med Dorthe og jentene Pernille og Benedicte. Etter en dags bunkring og shopping tar vi først et par dager på St. Barts, deretter tilbake og opp til Marigot Bay, og bukta Grand Case, og ut til Tintamarre, som er turens høydepunkt med to overnattinger. En ubebodd flat og buskbevokst øy en times seiling fra St. Martin med lekker strand og flotte snorklemuligheter. Erik og Cato prøver seg på en optimistisk fottur rundt øya, som først er flott og spektakulær natursti som ender i en krattbevokst sti som omtrent bare øyas geiter og oss to kan forsere. Kommer omsider svette og oppskrapte tilbake til noen engstelige damer i båten. Lørdagen er det imidlertid slutt på også denne moroa og mens gjestene drar til flyplassen kaster jeg loss for neste øy, Anguilla, en to timers seiling mot nordvest. Dette er også en lang, flat steinøy med endel flotte strender og den spktakulære Sandy Island rett utenfor, en bitteliten sandøy med bare noen få palmer på. Jeg spanderer imidlertid bare en natt på Anguilla, lite folk og restriksjoner på bevegelsesfriheten. Noen amerikanere jeg treffer anbefaler å sette av minst 12 timer over til neste stopp, Virgin Gorda i British Virgin Islands, som har fått mye skryt av de andre norske båtene. Neste dag står jeg opp kl. 05.00 og setter nesten rett vestover. Vinden er øst-nordøst, 10 – 12 m/sek og jeg får en strålende plattlens med storseil og spridd genoa, akkurat som over atlanteren. Regnbyger passerer bak meg og jeg går inn i Sir. Francis Drake-passasjen bak VG akkurat kl. 15.00. En halvtime senere er jeg på plass i marinaen på VG og kan slappe av etter en anstrengenede men flott soloseilas. Godt solbrendt er jeg blitt også, selv om jeg satt under bimini og med sola i ryggen hele veien. Innseilingen går forbi The Baths, som er noen store runde granittforekomster langs strandlinjen rundt sydtuppen. Nesten som å seile inn mot Tjøme. Framme i marinaen får jeg også kontakt med min kompis fra Trinidad, Jack, som er på vei hit fra Puerto Rico, og vi avtaler å treffes om et par dager. Lager middag i båten og slukner tidlig. Håper å få kontakt med de andre norske her i morgen, som også venter på fraktebåten som skal frakte skutene våre tilbake over atlanteren igjen.

Bilder fra Barabuda

Bilder

Antigua og Barbuda

Antigua er en veldig engelsk øy, spesielt fattet engelskmennene interessen her på midten av 1900-tallet da de ble oppmerksomme på den historiske viktigheten av English Harbour og bl.a. Lord Nelsons tilstedeværelse her på slutten av 1700-tallet. Han var stasjonert her i 4 år, de siste to som kommandant og gjorde seg upoulær ved å ilegge handelsboykott av alle andre enn engelske skip, noe som provoserte den daværende handelstand sterkt. De hadde bl.a. gjort gode penger på handel med amerikanere under den amerikanske borgerkrigen. På denne tiden hadde engelskmennene små festninger rundt hele øya med øyekontakt seg i mellom og kunne varsle fiendtlige skip. Bortsett fra 6 måneder med fransk besittelse på norsdsiden, har den alltid vært på engelske hender. English Harbour er en lun, skjult havn, med god dybde, høye fjell omkring og relativt orkansikker. Det ble bygget brygger og verksteder for vedlikehold av engelske såvel handels- som krigsskip. Betydningen av stedet ble liten i løpet av 1800-tallet og området med bygninger og festninger gikk stort sett til grunne. Midler fra England på 1960-tallet og senere har gjort det mulig å gjenoppbygge stort sett det som var av bygg og innstallasjoner, og stedet har idag foruten stor gjestehavn, tre hoteller, flere restauranter, et seilmakeri og museum hvor 2.etg. omhandler Lord Nelsons liv og eskapader.

Men Antigua er mer enn det, i nabobukta Falmouth Bay er det tre store marinaer for ”megayachts”. Antigua Race Week starter i år 17. April, først med de klassiske båtene, og det strømmet på med de lekreste”antikvitetene”i havnene, som for det meste er juks. Skrog og dekksoppbygg er klassiske. Under vann har de finnekjøl, og riggene er med karbonmast og rulleseil. Det eneste kravet i regattaen er at de skal ”se” gamle ut. Helgen etter er det de moderne båtene som konkurrerer i forskjellige klasser. Våre videre planer umuliggjør deltagelse (skulle gjerne vært med i klassen ”liveaboards”). Vi blir imidlertid liggende en uke og besøker hovedstaden en ettermiddag/kveld samt at vi sykler ut til Half Moon Bay, som er en ganske øde flott halvmåneformet strand ut mot Atlanterhavet i øst. I helgen er det full fart på de lokale barene, og vi får noen runder hver kveld mot engelskmennene i biljardrommet. Mange her nå for å seile regatta på superyachtene. Siste dagen tar får jeg en guidet omvisning på området før vi sjekker ut, fyller diesel og går mot Barbuda som ligger 30 Nm lengre nord. Turen rundt Antigua avdekker mange fine lune strender på østsiden også, men det er langgrunt, og det meste av turen rundt ligger vi på omkring 5 meter vann. Turen nordover mot Barbuda er været fint og vi er på ”grønt vann” hele tiden, for det er stort sett mellom 15 og 25 meter hele turenover, og noen stygge skjær vi må gå klar av underveis. Inn mot sydvestodden av Barbuda er det 10 meter vann mange hundre meter fra land, og vi ankrer opp innenfor Cocoa Point på 2,5 meters dyp. Her er det kun et lite privat hotell med flystripe, og ellers en 6 km lang strand som er helt øde, den flotteste vi har vært på hittil. Går en tur på stranda mot hotellet, men vakten sier vi bare kan gå nederst (alle strender her er friareal) men ikke opp på hotellet. Det ser forøvrig dyrt ut og har nesten ingen gjester. Dagen etter bader og koser vi oss, bare en båt til som har ankret litt unna oss. Christian synes det er så øde at han soler rumpa også, med den følgen at han fortsatt nesten ikke kan sitte på den, den tålte ikke mye sol og ser ut som to kirsebær.

Dagen etter må vi inn til hovedstaden for å sjekke ut. Vi motrer nordover til neste bukt. Her er stranda hele 11 km lang og fortsatt like øde, bare et par store motorcruisere å se. Vi må bære jolla med motor 100 meter over til en lagune som vi kan kjøre gummibåt på, over til hovedstaden som ligger omtrent midt på øya. Veiene er for dårlige til å kunne sykle på (så også rumpa til Chr.) så vi plasker oss over fjorden i motvind til ”hovedstaden” som er kanskje 50 småhus med grusveger imellom. Jeg må først innom Harbour-master som viser seg å være turisrkontoret. Ingen vet hvor Susanna er idag, så der sparte vi havneavgiften. Customs er hjemme privat hos en kar og Immigration er et søtt lite kontor et tredje sted i byen med en like søt ung dame i uniform. Første gang jeg opplever en immigration-offiser som synger og danser til raeggemusikken på reiseradioen som er på full guffe, mens hun ordner papirene våre. Veldig sjarmerende. Får kjøpt noe nødvendig mat i en av de to dagligvarene, men bensin måtte vi ta drosje til flyplassen for å få, så det blir utsatt.

Morgenen etter står vi opp kl. 06.00 og setter kursen 300 gr nordover til St. Barts. Selv etter at øya er ute av syne har vi grønt vann og passerer en lekter og slepebåt med fin, hvit sand. Håper ikke de selger hele øya som stort sett bare er en flat korallsanddyne. Vinden idag er uvanlig, sydøst, 6 – 8 m/sek og vi får en rolig plattlens i strålende vær til St. Barts. Litt kjøligere om nettene nå, og vi registrerer underveis at vanntemperturen nå er nede i 26,0 gr.

Merkbart kaldere med morgenbadene nå altså !!

Antigua

Mandag morgen stikker vi ut kl. 04.30 for å rekke broåpningene over kanalen som deler øya i to som vi vil prøve å gå igjennom. Dette er en betydelig besparelse for turen mot Antigua, ellers måtte vi gå 2 - 3 timer rett sydover for deretter å runde øya nordover igjen på le-siden. Mandagen opprinnner med bare lett bris og vi plundrer litt før vi finner den første broa i mørket rett utenfor byen. Leden er merket med lysbøyer, noen virker selvfølgelig ikke og i motlyset fra byens neonlys er det ikke lett å se de røde og grønne merkene. I tillegg er det bare 2 meter vann her og 0,6 utenfor leden. I kanalen er det 1,8 meter vann på det grunneste ved lavvann, men vi er heldige og har høyvann (+40 cm) kl. 06.00 og håper at det skal holde. Ser til slutt de andre 5 - 6 båtene som ligger klar for passering. Broa åpner tidsmessig og vi putrer inn i mangrovesumpen og finner merkene med lykta (les: følger båten foran). Neste bropassering går også greit, lite strøm så vi kan ligge stille å vente. Etterhvert lysner det av dag og vi passerer utløpet av kanalen som er en dårlig merket led. Her går det plutselig veldig sakte og vi står i gjørma med bare 1,4 meter på dybdemåleren. Lufelia har imidlertid kraftig motor så med full guffe brøyter vi oss ut på dypt vann igjen. Vi passerer revet etter noen snirklete passeringer av staker, og kan heise gennaker i den fine morgenbrisen. Skyfri himmel idag også. Kort etter blåser det 8 - 10 m/sek og vi skifter til genoa og et rev. Vinden er som ellers rett øst og med vår kurs 3 grader nord koster vi unna i 8 - 9 knop og ankommer English Harbour kl. 11.30. Får plass i Nelsons Dockyard som egentlig er et levende museum fra engelskmennes marinebase her fra 1700-tallet, hvor de jaktet på franske og spanske skip og sloss om rettigheten til øyene. Mange barer og resturanter i området og noen flotte resturerte bygninger og bryggeanlegg. Blir kastet ut herfra på lørdag da Antigua Raceweek begynner med først de klassiske treseilernes regattaer.

Går dagen etter en tur over halvøya og bader i Falmouth Bay hvor det er ytterligere 3 marinaer med megayachts. Idag skal vi en tur inn til hovedstaden pr. buss og har vaskedag (tøy og båt). I morgen blir det sykkeltur for vi må få rørt mer på oss enn vi har gjort tidligere. Vi ble fryktelig støle etter vulkanturen på Dominica, den sitter fortsatt i leggene etter nedturen på sikkert noen tusen trappetrinn. Deretter blir det antagelig St. Barts neste og deretter St. Martin.

Dominica og Gouadelope

Mens Lufelia har nydt freden og roen alene i marinaen på Martinique i påsken, har Christian vært i Havana på språk- og salsakurs, og også fått reist liltt rundt på øya, bl.a. til byen Trinidad som er en av perlene, og hatt noen uforglemmelige opplevelser. Erik valgte påskefjellet i Valdres hvor det etterhvert ble knallvær, samt noen jobbrelaterte møter uken etter påske. Lørdag 28. april var vi imidlertid begge tilbake i Cul-de- Sac du Marin. Etter å ha hentet fokka mandag morgen, som var til reparasjon for noe smålapping, stakk vi nordover til Dominica. Dette er en drøy tur helt fra sydspissen av Martinique, for selv med god rett østerlig vind var vi ikke inne før i åttetiden om kvelden. Bukta syd for hovedstaden Rouseau som er angitt som ankringsplass er lett å finne. Stranda her består av rullestein og mangelen på hvite strender gjør øya lite attraktiv for turister. Langs ”stranda” ligger det et par-tre hoteller, noen brygger som tilhører dykkerturoperatører og ellers lokale restauranter og bolighus med fasade mot veien og alt skrotet på stranda. Det ligger bare 3 – 4 andre seilere her, og ”boatboyen” Jason blir fornærmet når vi isteden for moring prøver å ankre opp. (Ifølge pilotboka skal vi her ligge med et hekkanker mot land i tillegg, slik at vi ligger med baugen mot ”swellen” og båten ikke ligger og ruller i dønningene.) Det er imidlertid brådypt ut fra stranda og endel strøm, så han får etterhvert overtalt oss til å ta en av moringene for 10 US$ natta. Velger vi fottur med ham som guide, er imidlertid de neste nettene gratis. (Det viser seg at moringene er lagt ut av myndighetene, men gutta her prøver selvfølgelig å innkassere leie som om de var deres). Dagen etter tar vi jolla inn til en av hotellene og rusler en tur i hovedstaden. Det er selvfølgelig anløp av cruisebåt akkurat da så byen er full av bleke amerikanere. Det er imidlertid en sjarmerende by med smale gater og relativt godt beholdt bygningsmasse i kolonistil med de karakterisktiske fargerike franske husene med uttrukket veranda i 2.etg. Handelen blomstrer og vi spiser lunsj på en internettkafè som drives av en amerikansk dame. Hun forteller at øya med kun 70 000 innbyggere er den tryggeste og fredeligste i karibien, og at derfor mange enslige ”hvite” kvinner har slått seg ned her. Selv om det er ensomt der vi har ankret, påstår hun også at båten ligger trygt. Vi får samtidig tips om fotturer i fjellene og hvilke priser vi skal akseptere for transport og guiding. Tilbake på båten avtaler vi med Jason US 50 $ for en tur opp til ”the boiling lake”. Om kvelden spiser vi middag på den eneste åpne bar/restauranten i byen, så nattelivet er ikke mye å skrive hjem om her.

Kl. 8 morgene etter henter Jason oss som sammen med kompisen Junior kjører oss en times tur inn i landet til stien opp til the boiling lake i naturreservatet. Vi snor oss innover på en elendig svingete vei i en minibuss uten støtdempere og hjullagre til en elv hvor det lokale kraftverket henter vann til øyas vannkraftverk som produserer 60% av kraftbehovet. Resten er oljekraftverk. Kraftverket ble bygget av franskmenn. Her starter ”trappa”, dvs. stien inn- og oppover i den gjørmete regnskogbunnen, hvor de sikkert tusenvis av innfelte stokke-trinnene gjør det mulig å gå oppover. Den siste tiden har vært unormalt våt og joggeskoene blir fort våte og gjørmete. Etpar skikkelige piskende regnskurer underveis gjør ikke saken bedre. Det er imidlertid fantastisk natur og deler av stien går på kygger og kraterkanter med flere hundre meter loddrett ne på sidene. Kraftig vind gjør at vi må holde balansen. Etter et par timers gange går vi ned i krateret, som er en bratt sti i noe som ser ut som nylig utraste jord- og steinmasser. Lukten av råtne egg og damp blir tydeligere etterhvert og vi går forbi kokende og hvesende svovelgryter. Tilslutt ender stien på en hylle hvor vi gjennom disen ser en innsjø ca 200 meter i diameter hvor det på midten kommer opp kokende damp. Varm damp slår mot oss i vindkastene og gutta påstår temperaturen i innsjøen er på 100 grader. Det går dessverre ingen sti helt ned så det får vi ikke sjekket, men den 20 meter dype bunnen ligger tydligvis mot glovarm magma. Under Tsunamien utenfor Thailand noen år tilbake forsvant hele innsjøen plutselig, ifølge geologene forde jordplatene forskjøv seg. Da ble krateret stengt for folk. Innsjøen kom imidlertid tilbake noen måneder senere. Den har utløp i den andre enden og renner ned et dalføre som er utilgjengelig. Øya har 6 andre vulkaner med kokende kilder og sjøer man kan ta svovelbad. Etter at vi har spist og J og J har røkt seg noen Ganja, klatrer vi opp kraterkanten og gjennom noen solide regnskurer går ned igjen til bilen. Regnskogen byr på skuffende lite fugle og dyreliv. Vi så bare en stor gnager og hørte endel fugler, bl.a. ”whisteling mountain-bird” som avgir noen lange fløytetoner. Ikke engang et innsekt heller, men så var det ganske vått hele veien. Vel nede finner vi ut at det er lite mer å oppdage på øya, så vi gjør klar for en tidlig avgang dagen etter til Guadelope. Ser ut som en 8 – 10 timers seiltur så vi starter opp rett etter soloppgang dagen etter. Alltid mye hyggeligere å ankomme nytt sted i dagslys.

Englevakt

Bortkomne ting har hatt en merkelig evne til å komme tilbake til meg på denne turen. Da jeg gikk på land for å sjekke inn på Trinidad fant jeg ikke passet da jeg kom opp på havnekontoret, heller ikke fant jeg det i båten etterpå. En stund senere kom en engelskmann i en gummibåt bort og spurte om jeg savnet passet minn, han hadde funnet det drivende ute i bukta. To dager senere kom en dame innom med bankkortet mitt som noen hadde funnet i en bar, hun hadde gjenkjent fjeset mitt på bildet. På St. Vincent finner jeg ikke solbrillene etter å ha gått opp på øyas vulantopp. Nesten nede igjen møter vi en gruppe på vei opp, en av dem går med mine solbriller på hodet ! På Tobago Keys tok vi gummibåten ut til den ytterste lille øya og dro den godt opp på land, det var ingenting der å fotøye den i. Etter turen rundt øya finner vi ikke igjen jolla som trolig er tatt av en stor bølge. Ser den imidlertid igjen helt nederst på den vestlige le-odden der den sitter fast på en stein i vannkanten, like hel. Et par episoder under atlanterhavskryssingen tilsa at vi hadde mer flaks enn kanskje fortjent. Siste dagen på Dominica så det ut til å være slutt på hellet. Kvelden etter fotturen var vi slitne og låste bare jolla som vanlig til akterstaget, selv om vi skulle videre tidlig neste morgen. Det har sittet mange lokale langs stranda og bivånt oss, mange av dem har bare dårlige trebåter å betjene ”yachttisene” med. Motoren til Jason gikk også til h.. dagen før. Neste morgen har jeg en merkelig intuisjon om manglende jolle når jeg våkner, og ganske riktig, den er borte. Vurderer en stund å tråle bygningene langs land, men en eventuell tyv vil trolig ha gjemt den utenfor rekkevidde. Jeg kan selvfølgelig også ha låst den for dårlig. Når vi går i 7-tiden tar vi derfor et 15 minutters streif downwind først for sikkerhets skyld, men den er nok evt. halveis til Cuba. Vi gir opp søket og dreier nordover mot Guadelope. Etter 20 min. mener Christian å se noe hvitt rett øst. Trolig en fiskebåt, men vi faller av likevel. Langt der ute finner vi jolla drivende, wiren henger i vannet og nederst henger hengelåsen, i åpen stilling ! Det kan være en sterk strømhvirvel i området som har gjort at den ikke har dratt lengre til lhavs, eller er det bare mine gode engler som har styrt den inn igjen ?

Gouadelope

Med jolla vel kjoret ombord entrer vi passasjen mot Goad. Vinden drar seg opp i 15 m/sek og vi ser vi er de eneste på havet. Mange regnbyger underveis og sola titter bare sporadisk ned på oss. Har hørt securitè-varsler på fransk kan. 16 hvor vi oppfattet sterk vind, men vi er jo i passataen ? Tar 2 rev i storn og ruller inn halve fokka og lar det stå til. Sjøen er lang og ikke truende og vi dundrer avgårde i 7 – 8 knop med godt stikk i sjøtene. Kl. 16.30 når vi innseilingen til Point a Pintre og krongler oss gjennom noen staker som ikke står på plotterkartet, før vi skaffes en ledig bås i marinaen. Her treffer vi Vaaghals,en Ålesund-familie med 3 barn som vi senere har en hyggelig restaurantkveld med. Kåre og Elisabeth kjøpte båten her borte og har seilt innimellom ARC-seilerne og skal krysse atlanteren hjemover i Mai. De ønsker kontakt med andre skandinaver som skal samme veien via Bermuda.

Etter fjellturen på dominica var Chr. og jeg usedvanlig støle, og dagen etter stående/ sittende/ liggende i båten på vei over, gjorde saken ikke bedre. Første kvelden her sov vi 11 timer om natta + 2 timer formiddags og følge oss fortsatt slitne. Det er hardt å være sjømann ! Her i marinaområdet er det alle fasiliteter for båter og vi har fått fikset gearet på Tohatsuen, som var litt vanskelig. Idag, lørdag har jeg vært på Akvariet mens Chr syklet sydover for å finne en strand, forgjeves, igår syklet vi hovedstaden på kryss og tvers, trivelig by. Nå leier chr en bil så vi kan komme oss rundt litt på øya i morgen.

Mandag er planen å gå kanalen nordover tvers gjennom øya, selv om angivelsene på kartet sier vi stikker 30 cm for dypt. Seilere vi treffer på barene her sier imidlertid det skal gå om vi er forsiktige. Bare sand eller gjørme, så kjører vi oss fast er det ingen krise.

Au revoir !

Martinique

Det ble et kort besøk på St. Lucia. Marinaen hadde ingen ledige plasser p.g.a. ombygging og hele indre basseng var stengt for ankring p.g.a. pågående pælearbeider. Vi tok en overnatting utenfor stranda og dro dagen etter like godt videre til Martinique, uten engang å ha sjekket inn på St. Lucia. Fin 4-5 timers seiltur med noen regnbyger og gikk inn fjorden sydpå til Le Marin, som har den største marinaen og diverse fasiliteter for oss seilere. Området her er ryddig og ordentlig, omtrent som å komme til den franske rivieraen, prisnivået inkludert. Men det er veldig fransk. Da vi dro fra St. Lucia ringte jeg marinaen og fikk bekreftet at det var plass, måtte bare kalle på kan.16 før vi ankom. Det gjorde vi og fikk beskjed om å vente i havna. Etter 2 purringer fikk vi ingen plass og gikk tilslutt på egen hånd inn i en ledig bås, som riktignok viste seg å tilhøre den lokale riggmakeren. Men han lot oss ligge der natten over. Ble deretter flyttet over på en av de lange bryggene (over 600 plasser her) og ligger nå greit. Dagen etter leier vi bil og besøker hovedstaden Fort de France, den store beømte badestranda her sydpå m.m. Blir også kjent med et svensk par, Christoffer og Jannette, som er betalende mannskap på SWAY, en Swan 651 som vi har noen hyggelige kvelder med. Lørdag drar Christian og jeg opp på nordsiden av øya og bestiger Mt. Pele, en vulkan med siste utbrudd i 1933 da den begravde den tidligere hovedstaden med 30 000 innbyggere i kokende leire, kun 2 personer overlevde (!). Toppen var dekket i skydekket og noen av stiene der oppe var stengt p.g.a. ras, så vi var forsiktige. Stupende bratt ned kraterkanten. Fant en 10 cm stor hårete brun tarantella som jeg ikke rakk å fotografere. Idag søndag, reiste Christian til Cuba for språk- og salsakurs, og jeg tar en tur til det norske påskefjellet på mandag. Vi er begge tilbake 29.3. med sikkert interessante histoier å berette fra Christians Cubaopphold.

God påske til alle våre lesere så lenge !!!

St. Vincent

Selskapet hos Pareto III ble serdeles hyggelig og bursdagsbarnet medbragte selvbagt bursdagskake. Mariann som ankom noe lei seg etter en vanskelig dag på jobben, sprudlet etterhvert og det ble mye latter utover kvleden, hvor de enkelte spedde på med alle sine morsomme episoder fra sjølivet.

Vi satte kurs for St Vincent i en østavind som etterhvert økte il 18 m/sek. Denne satte opp en usedvanlig grov sjø, antagelig p.g.a. utgående strøm, og de brytende skavlene ble så store at vi flere ganger måtte sette hekken til, ellers var vi redde sjøene skulle slå oss over (knockdown). Etterhvert roet sjøen seg, og vi gikk opp innenfor Young Island til Blue Lagoon, som er eneste skikkelige marina her. Vi prøvde å entre lagunen ,som er omgitt av nesten kontinuerlig rev, via den markerte men grunne leden, men da dybdemåleren viste 2 meter snudde vi. Ut kom et par boatboys fra marinaen og sa de ville lose oss inn det naturlige passet, som er en kanal bare 5 – 6 meter bred, men dyp nok mellom korallene. De styrte oss igjennom og vi fulgte nøye med for å kunne gå ut samme vei. (I pilotboka står det ”do not use” og bilde av dødningehode for denne passasjen.) Vel inne skulle piloten ha $EC50 (= 100 kr) for den 10 minuters jobben. Normalt tok han mer sa han, men synes vi var hyggelige, så vi fikk rabatt. Det var vel det at jeg lot han få ratte helt inn. Marinaen var imidlertid veldig hyggelig og vi ble venner med flere av staben etterhvert.

Fredagen tok vi en tur til byen for litt shopping, og kjøpte billetter til St. Vincent Rythm and Bluesfestival som avvikles denne helgen. Måtte ta drosje et stykke opp til et utekonsert-område og var omtrent eneste hvite som hørte på 4 – 5 karibiske band fredag og lørdag spilte Freddy Jackson (fettern til Michael som synger ”Lionel Richie-musikk”) og den kjente rapperen Shaggy. Lørdag var det smekk fullt og forholdet menn/damer anslo vi til 1/10, kanskje mest p.g.a. smørsangeren, så vi fikk danset litt igjen i mengden. Høydepunktet for Christian var å få snakket med skuespilleren Milton Friedman som vi visste lå med en svær cruiser på Bequia. Han var veldig hyggelig og ruslet rundt alene på konserten. Mange kjente ham igjen. Dro innom en nattklubb på veien hjem fredag, men det var bare for tenåringer. Fikk imidlertid gjort avtale med en hyggelig drosjesjåfør som søndag morgen kjørte oss opp på østkysten hvor vi gikk opp på toppen av vulkankrateret Mt. Soufries på ca 1200 meter. På veien opp passerte vi tre klimasoner med forskjellig vegetasjon. På toppen var det vidde men med litt andre buskvekster enn vi var vant med. På veien opp forsvant mine solbriller. Dette var nemlig en av de få dagene hvor det ikke var regn og tåke på toppen, og vi tok noen flotte bilder ned på begge kystene som var synlige ovenfra. Kraterkanten stuper rett ned 600 meter og i bunnen er en magmahaug fra utbrudd for 20 år siden omgitt av vann. Mente vi kunne se røyk også fra kokende kilder. En geologisk stasjon der oppe med automatisk radiosender skal varsle om utbrudd er på gang. Traff noen få andre lokale på vei opp, en hadde sågar tatt mine solbriller på hodet. Turen tok 1 time or 10 min. opp, og 40 min. ned men etter å ha sittet ganske stille de siste 5 månedene var bena ganske møre på slutten. Ma visst komme igang å trene litt igjen. Tok en middag på nabostedet Barefoot i marinaen og la oss tidlig. Ifølge losen måtte vi ut den grunne leden før tidevannet sank fra kl 06.30 mandag morgen og når tidevannet var høyest. Morgenen etter er vi på pletten, men når vi nærmer oss stakene, viser måleren 1,7 m og vi dunker ned på sandbunnen. Vi har vinden bakfra og det er litt svell, så jeg finner det best å bakke tilbake igjen. Sola står ikke høyt enda men den er bakfra, så det skal gå an å se åpningen i revet, slik vi erfarte da vi gikk inn. Gutta på marinaen kommer ikke før 07.00 og vi er keene på å komme avgårde for å rekke Rodney Bay før det blir mørkt. Jeg sender Christian opp på storseilbommen og vi går sakte mot åpningen. Etter et par forsøk finner Christian den smale lysegrønne fargen som viser sandbunn og vi sniker oss sakte og forsiktig ut. Samtidig begynner gutta i marinaen som er kommet på jobb å kalle oss tilbake på kanal 68. Enten for å redde oss eller for å tjene en slant, det fant vi aldrig ut for vi traff riktig og kom oss ut uten å ha vært grunnere enn 2,7 meter. Går først østover for å se om vi kan krysse på utsiden av St. Vincent for å få bedre høyde mot St. Lucia, men strømmen står opptil 3 knop imot, så vi snur og går tilbake og tar le-siden. Vinden friskner etterhvert på til 9 m/sek og midtveis opp øya slår vi av motoren og får akkurat høyden til the Pitons (de markerte fjelltoppene som er nasjonalsymbolet er borte) og får en frisk tur med to rev og halve fokka ute. Seiler om kapp med en HR 45 som ikke klarer samme høyden og farten som oss. Når vi nærmer oss St. Lucia stilner vinden og dreier nordlig og det blir motorseiling opp hele lesiden av øya.

Ankommer Rodney Bay kl. 17.00 som blir litt nedtur. Riving av marinaen er igang, nye eiere er igang med en stor utvidelse. Vi blir liggende på reden men baren/restauranten på styrbord side i kanalen er nyåpnet (Iguanas) og noen snertne bardamer lokker oss inn til happy hour. De lokale gutta sier det er stille i Bay`en nå p.g.a. marinabyggingen bare en JumpUp på fredag. Jeg trenger et sted å legge båten igjen i påsken da både Chris og jeg stikker ifra, så vi vurderer Martinique om en dag eller to.

Dagen etter (29.2.) går vi litt østover til en bukt hvor det skal være fine snorklemuligheter. Snirkler oss inn mellom revene og ankrer opp, spiser lunsj og snorkler rundt et rev med litt mye bølger og dårlig sikt. Går isteden videre til hovedstaden St. Georges hvor vi er lovet plass i Grenada Yacht Clubs marina, hvor det attpåtil på fredagen er orientalsk buffet og kalypsomusikk ( en dame med medbragt komp på PC og en steel-panne). Rusler deretter inn ibyen for å finne litt liv, og blir der anbefalt Bananas Club nede på Grand Anse, hotellstranda rett syd for hovedstaden. Her så det spennende ut med utebarer og et lite konsertlokale, men besøkes denne kvelden bare av noen indiske medisinerstudenter på det nærliggende universitetet.

Dagen etter rusler vi rundt i byen for shopping og få høre om en raegge-konsert på et av utestedene. Musikken begynner riktignok kl. 00.30 så det blir en sen natt med taxitur hjem. Bandet var fra Jamaica og ikke så værst stemning i salen. Danset litt med et par av de lokale damene til og med.

Søndag stikker vi tidlig ut med kurs for Carriacou, som er en nordlig øy i Grenadagruppen. Ankrer her i Tyrrels bay og stikker morgen etter inn til byen Hillsborough for utsjekking og litt matvarer. Motorseiler videre i strålende vær til Union Islans som er den sydligste i Grenadinene og sjekker inn. Går så videre ut til Tobago Keys, som er ”indrefileten” i the Windward Islands, hvor vi ankrer opp blandt 20 andre båter ved Baradal. Påettermiddagen snorkler vi en tur i det glassklare vannet ved revet og tar en tidlig kveld. Dagen etter klarer vi møysommelig å få jolla gjennom revet og motrer ut til den lille sandøya Petit Tabac, som er en skikkelig syndhavsøy med strand rundt og noen palmer (se bildet av Christian). På stranda finner vi flere ilandskylte Portugisiske krigskip, små lilla brennemaneter som kan lamme åndedrettsorganet og er lifsfarlige å svømme på. Tre katamaraner har ankret her, antagelig for grundt for kjølbåter. Tar en tur innom stranda på Petit Bateu hvor det er t-skjorteselgere og noen folk fra et cruiseskip på reden. Tidlig hveld for vi skal til Bequia neste morgen. Få ankerkjettingen rundt kjølen når vi går og med litt hjelp av ”the Park Rangers” sin båt går vi fri. Står akkurat opp Bequia i ren østavind som øker til 14 m/sek utover dagen. Ankrer opp men får ankeret fast i en gammen moring og Christian må dykke ned for å komme løs. Finner nytt dreggfeste litt lengre ute i havna. Plutselig kommer Jurg fra Pareto som vi har møtt her tidligere og inviterer oss på middag i morgen sammen med Mariann i båten deres. Kjempehyggelig, tatt i betraktning at 6. Mars er min bursdag ! Vi gleder oss.

Jpg 576 og 573

Over til Grenada

Etter en dag i hovedstaden Scarborough på Tobago hvor vi sjekker ut og spiser en pizza på den eneste europeiske restauranten i byen, stikker vi til sjøs tirsdag morgen kl 05.30 med kurs for Grenada. Fant en buss som gikk begge veier til byen for noen små vekslepenger, en velsignet ordning som finnes på alle de store øyene her borte. Været er grått når dagslyset kommer etterhvert, vinden tiltar til 8 -9 m/sek rett øst, og vi får en skarp slør med fullt storseil og Genoa 1, som etterhvert blir revet, og fokka rulles inn. Christian har ikke vært under seil siden i sommer og står til rors hele tiden for å holde sjøsyken i sjakk. Får underveis besøk av en stor flokk store delfiner som gjør høye, luftige hopp over vannet når de er opp og trekker pusten, noe vi ikke har sett tidligere. Gråværet går etterhvert over i noen lette regnbyger, hvorpå vinden løyer til 4 m/sek og vi heiser gennakeren som sårt trengte en tørk etter sin fuktige tilværelse de siste ukene i seilbrønnen foran, som fortsatt lekker litt. Etterhvert stiger Grenadas 900 meters høye fjellmassiv opp av horisonten og vi går inn den godt merkede leden i Secret Bay hvor det skal være marina og mulig å sjekke inn. Innsjekkingen viser seg imidlertid å være i nabobukta, Prickley Bay, men vi får lov å sjekke inn neste morgen . Fin marina med hyggelige nabobåter og trivelig bar. Dagen etter sjekker vi inn (etter å ha ventet i halvannen time på offiseren, GMT her lærer vi betyr ”Grenada Maybe-Time”) tar vi en drosje inn til hovedstaden St. George. Rusler rundt i byen som skal være den peneste av byene her i karibia, noe vi faktisk kan være enige i. Orkanen Ivan herjet imidlertid stygt her i 2004 og mange offentlige bygninger står fortsatt uten tak, i mangel på ”foundings” , dvs. veldedige bidrag, landet kan ikke finansiere selv.

Dagen etter har vi bestilt ”øya-rundt” med ”Birdeye”, den lokale drosjeleverandøren, og vi kjører en hel dag og besøker 2-3 andre byer, og ser på et vannfall (beskjedne saker i norsk målestokk), indianerhistorisk museum, rum-destilleri, svovelkilder og et par flotte strender. På toppen av øya er det duskregn og bare 24 grader, iskalt ! Utrolig frodig øy med stor befolkning, nesten 100.000, alle afrikanere men svært hygelige mot oss turister. Den lokale båtutstyrsbutikken har sågar reservedelen jeg trenger til dopumpa. Om ettermiddagen er det pånytt middag i båten og vi kuler`n med et par GT`er og får kontakt med Jack på mail som ligger på Bequia og nok ikke ser oss igjen før i april. Ser også av de andre båtenes nettsider at vi fortsatt er den sydligste båten av alle ARC`erne. Planene nå er å komme til Martinique til påske, og deretter til Tortola 10. Mai hvor båten skal skipes til Southampton.

I morgen stikker vi ut til en bukt med fine bademuligheter og deretter skal vi ligge i marinaen i St.Georges et par dager før vi går til Grenadinene. Idag har faktisk vært første dagen med gråvær og regn nesten hele tiden, førswte gang vi har opplevd her borte, hvor regnbygene pleier å være korte og soltimene mange i løpet av dagen. Men det er faktisk litt deilig med en kjølig dag innimellom (dvs 25 grader), tro det eller ei !

Tobago

Jeg ankommer Trinidad igjen fra en kort hjemtur 13.2. Dagen etter blir Lufelia sjøsatt. Jack har nettopp satt av til Puerto Rico, solo. Håper jeg får kontakt med ham igjen om ikke for lenge, han ønsker å mønstre på Lufelia fra Southampton til Oslo i Mai. Samme kveld ankommer Elin og Jesper sammen med Gerd, Jørgen og Helene for å tilbringe vinterferien på Tobago. De hadde billetter til Tobago og skulle videre derfra til Port of Spain med lokalfly, men BA fra London var overbooket og de fikk tilbud om fly direkte til Trinidad isteden, så der sparte de både tid og penger.

Dagen etter reiser vi til byen for å bunkre, sjekker ut og spiser lunsj på Crews Inn, og setter avgårde til den lokale ”Middagsbukta” som her heter Scotland Bay, en halvtimes gange ut fra Chaguaramas. Der fikk vi et kveldsbad før middag mens vi lyttet til kolonien av brøleaper som holder til i skogen her. Stille fin kveld ellers.

Ifølge boka skal man legge ut tidlig og gå østover langs nordkysten av Trinidad for å få en lettest mulig overfart mot vinden til Tobago, som ligger ca 75 nautiske søt-nordøstover. Ute i åpen sjø fikk vi en høy og rotete motsjø, som gjorde at deler av bestningen raskt avleverte gårsdagens middag til Kong Neptun og hans krabber. Motstrømmen var ikke så ille som spådd og vi gikk derfor noen nautiske fra land (boka sier ikke mer enn 2 pistolskudds lengde) for å få roligere sjø. Det fikk vi, men motstrømmen tiltok etterhvert og det ble stamping med motor og hardvindsfokk hele veien over (10 timer). Slitsom tur men fin temperatur og delvis sol. I Store Bay skinte imidlertid sola og det ble en rask dukkert i det grønne 26-graders vannet utenfor stranda. Dagen etter treffer vi broder Terje som er på bryllupsreise med Ragnhild, og tilsammen 5 barn som leier hus ikke nagt unna. Tilbringer noen late dager med dem samtidig som vi leier bil og beserdet meste av øya. Den er omkranset av strender og klipper og har tett jungel og høye fjell i nord. Hovedstaden Scarborough er en samling nærmest av brakker. Ved innsjekking glemmer jeg Customs (vi er jo fortsatt i landet Trinidad & Tobago) og når jeg kommer innom to dager senere må jeg juge på oss en forferdelig overfart og diverse forsinkelser som årsak til at avgangspapirene fra Chaguaramas sier at det er 4 dager siden vi dro derfra. Offiseren kan ilegge meg bot på $4.000,-, men avstår antagelig av min sjeggete og sjabby fremtoning utifra hva han forstår at han ikke kan vente bedre.

Tobago er en laidback øy med samme rytme som øyene lengre Nord i Karibia. Endel hoteller med mange skandinavere, ellers sort og vennlig lokalbefolkning. Nydelige strender, der Pidgeon Point rett ved der vi ligger for anker, er en av perlene med et stort rev rundt og grønne korallgrunner rundt omkring. Snorklingen kan måle seg med Tobago Keys. Strendene lengre nord er ikke like grunne og sjøene mot stranda slo nesten pusten ut av noen av oss et par steder.

Tilslutt kommer dagen for feriemannskapets vemodige avreise, og med samme flyet lander Christian Haaland som er påmønstret via Sorgenfri.com og skal bli med de neste ukene. Han er Express-eier og Snipe-seiler bosatt i Stavanger og har mellom to jobber satt av tid til reising. Gjennom felles kjente har vi gjort noe reseach så vi tror begge kjemien skal stemme.

(Som orientering til eventuelle mailskrivere som benytter satelitt-mailadressen vår lufelia@skyfile.no, så har modemet på telefonen slått seg vrangt. Telefonen virker, men altså ikke mailen her. Er forøvrig nå stort sett på molnett hele tiden her nede, så de som trenger å kontakt oss bør bruke mitt mobilnummer. )

Første etappe er strekket over til Granada, hvor vi etter å ha sjekket greit ut mandag (igår) bunkrer litt og klargjør båten for en tidlig avgang tirsdag morgen. Vi er ute av havna kl. 05.30 og setter kurs ca 320 grader. Passaten drar etterhvert opp i over 10 m/sek og vi får en frisk rom bidevind de første timene, hvorpå en regnbyge dreper vinden og vi motorseiler de siste timene inn. Underveis får vi besøk av en stor flokk, over 50, store delfiner. Disse ser vi for første gang gjøre høye hopp ut av vannet før de forsvinner nordover.

Karnevalet på Trinidad er ikke bare en parade med kostymer, det er mue, mye mer. Det starter allerede i begynnelsen av januar med diverse festiviteter og kvalifiseringsfester for band, musikk, artister og kostymer. Det er paralelle arrangementer for barna (”kiddys”). Jeg fikk en kompis i Solo-seiler Jack fra USA og vi dro sammen på diverse arrangement, to oppkjøringsfester (”fetes”) kvalifiseringsrunde for beste dame- og herrekostymer (”kings and queens”), for beste steelbands i den mellomstore og store klassen (over 100 musikere med 2 – 4 panner hver) og til slutt ”jouvet” og selve paradedagen tirsdag 5.2. Karnevalsdeltagerne er organisert i tropper som konkurrerer i de forskjellige disiplinene. For oss utlendinger er det mulig å kjøpe seg et kostyme til 2 – 3 tusen kr. Og bli med i en av troppene på karnevalsdagen. Dagen før er det Jouvet, et opptog hvor man kler seg ut og maler seg, og så er det lov å kaste maling og mud på de andre deltagerne. Dette opptoget starter kl. 04.00 om morgenen og varer til kl. 09.00. Karnevalsparaden varer fra kl. 08.00 til kl. 24.00. Paradegatene er spekket med salgsboder for mat og drikke (= barer) og tilskuere. Troppene består av foruten de kostymekledte danserne først en trailer med et mega lydanlegg, en trailer som deler ut mat og drikke til sine deltagere, deretter en trailer med tolaett-kasser, og til slutt steelbandet. Dette havnet som regel i nærheten av neste tropps disko-trailer så lydtrykket var upåklagelig. Når i tillegg alarmanleggene i alle parkerte biler i nærheten ble utløst av den høye musikken, var kaoset et faktum. Publikum blander seg også dansende inn i opptoget og det hele var rimelig løst organisert, slik det er i Karibia.

På den siste fete-festen manglet vi biletter, men ble ordnet inn av en hyggelig bartender, Tamal. Vi manglet det obligatoriske armbåndet, men det var unødvendig erfarte vi. Vi slapp også inn på VIP-området med gratis barer og mat uten spørsmål. Tamal fortalte etterpå at dette var fordi alle trodde vi var CIA-spanere, som nesten de eneste hvite på festen. Vi ble heller ikke tilbudt dop, selv om hele festivalområdet luktet cannabisrøyk. Hjem igjen var det ikke mulig å finne noen taxi (dette er heller ikke organisert, alle kjører pirat), så vi så ingen annen mulighet enn å haike. Etter 5 min. ble vi plukket opp, av politiet, som kjørte oss hjem og sa at haiking om natta er litt i farligste laget for gringos.

Vi er hele tiden blitt advart mot kriminaliteten på Trinidad, men ingen av de skandinaviske er blitt utsatt for noen overlast, bortsett fra en deltager som ble full og sovnet i gresset utenfor areanen, og våknet om morgene uten penger og kredittkort. Et amerikansk vennepar av Jack dro for en uke siden videre til en av øyene utenfor Venezuela. Påfølgende natt ble nabobåten bordet og ranet med pistol. Det viste seg at dette var tredje ranet på en uke i dette området. De trakk derpå ankeret og dro opp igjen til Grenada. Jack (i en HR 39) legger nå også om Venezuela-planene, så jeg treffer ham nok igjen senere oppover i Karibia. Han har også mønstret på sammen med Elin for tilbaketuren fra Southampton i slutten av mai.

Lufelia står nå på land med ren propell og nytt bunnstoff og sjøsettes 14.2. hvorpå vi med nytt mannskap hjemmefra går mot Tobago for et par uker. Snakkes !

Også jeg som trodde jeg hadde en stor, fin båt...

...... men den blir ganske liten her i sammenligning. Båten til høyre heter Signe, bygd i Maine USA for 10 år siden, har ultramoderne rigg med rullemast og kan seiles av bare to ! Eier er en skotsk grunder, nå bosatt på Jersey, men farter opp og ned USAs østkyst og ned hit til Trinidad mesteparten av året. De er nå 8 ombord, veldig hyggelige folk og ba meg fluksens på party ombord , med "fiffen" her i Chaguarams (marinaeier, restauranteiere og noen fler). Fantastisk god "fingermat" og drikke. Dagen etter kommer kokken over til meg med en stor boks rester fra gårsdagen, om jeg er brydd med å hjelpe ...... .

Har blitt godt kjent med tre amerikanere her i havna, her er også et svensk og et norsk ektepar også, så der blir mye båtbesøk. Forrige lørdag dro til vi til et av parytene forut for karnevalet. Det var et "all inclusive" kostet 600 NOK som inkluderte alt du kunne ønske av eksotisk mat samt allskens drikke fra 6 - 7 barer. To sexy damer gikk rundt og fylte glassene fra en magnum Remy Martin, så det gjaldt å passe seg. Vi tok bussen inn, men hjem var det ingen busser som gikk, og taxi var håpløst å finne. Vi sa ingen annen utvei en å haike, og etter 5 minutter stoppet en politibil og kjørte oss hjem. De anbefalte absolutt ikke å haike her om natta, hittil i januar er det innrapportert 33 mord (!) i en befolkning på 1.3 mill.

Det løper nå oppvarmingspartyene hver dag/kveld med kvalifiseringskonkurranser for band og kostymer, noen har også full gratis bespisning og alt du orker (klarer) fra alle barene. Jack (seiler solo i en HR39) og jeg har meldt oss på en fest for steelband (opptil 100 musikere i ett band) og en annen for kostymer. Det inkluderer transport frem og tilbake fra et reisebyrå her. Selve karnevalet pågår mandag og tirsdag 4. og 5. feb. Da stiller man seg opp i gatene, men må passe på å ikke ha noe i lommene, for det blir raskt borte.....

Bilder Trini

Tilbake til Trinidad

Etter å ha tatt farvel med Steinar går flyet mitt dagen etter, så jeg får meg et par timer på Pirata om kvelden som er stappfull av Brasilianske turister som har jule- og sommerferie på denne tiden. Returen går via Manaus hvor jeg overnatter på et fantastisk hotell, megastort og luksuriøst med eget kjøpesenter, zologisk have (forskjellige kattedyr, aper og papegøyer fra jungelen her). Detaljer finnes på siden http://www.tropicalhotel.com.br/index.page?HO=portal, og gå inn på Manaus.
Dagen etter må jeg via Miami hvor jeg har tre timer til neste fly. Nye regler nå gjør at jeg må gjennom imigrasjon for sikkerhetskontrollen, fikk ikke gå videre på transit. Her var det en times kø, deretter rundt på den svære flyplassen for å finne ny innsjekking som var på en annen terminal. Deretter ny kø for innsjekking og deretter hadde jeg en halvtime igjen før avgang, ny lang kø for sikkerhetssjekk. Dette innebar full gjennomgang av håndbagasje og sjekk av hele meg for kjemikalier og bomber. Her fikk jeg en dame til å lede meg foran køen og rakk flyet såvidt. Husk det de som skal mellomlande i USA om det nå er standarden. På flyplassen i Trini ba de om papirer fra imigrasjonen i havna, noe jeg ikke hadde med og så ble det nye tumulter med papirer, signaturer og stempler.
Tilbake i Chaguaramas Bay var alt bra med båten og dagen etter flytter jeg over til PEAKE marina og opplagsplass hvor prisen er det halve men med lavere standard. Her ser dere Lufelia på brygga. Atter er vi minst i havna.

Først bare så ingen misforstår, damene på bildet over med Steiar og meg på karnevalet, er kona til ass. prosjektleder Ricardo, Daniela, og hennes kusine Maira, (men de var råe til å danse).

Etter en dag i Fortaleza med interessant strandbesøk (vi ble loppa av strandselgere i bytte for skjorter, klokker, kreps, hatter, solbriller, smykker, kokosnøtter og jeg vet ikke hva), men det var billig og selgerne sjarmerende og hyggelige. Dagen etter drosje ut til Taiba (ca 300,- NOK) hvor vi innlosjeres i en av prøveboligene, som nevnt i forrige blogg.

Blir så invitert av ass.pr.led. Ricardo (bildet med familien) til å besøke hans familie som er hjemme hos bestemor på ferie i en liten by Limoneiro del Norte to timers biltur inn i landet. Der feires nemlig årets Karneval. Vi sier selvsagt ja og sjekkes inn hos storfamilien med foreldre, søsken, kusiner og fettere, og naboer og venner. Om kvelden begynner spetakkelet med dunkende sambarytmer fra høyttalere over hele byen og vi samles på den store "plaza" hvor dagens artist er igang. Han/hun holder til oppå en stor ombygd semitrailer med 15 manns orkester og kordamer oppå taket, mens selve traileren er ombygd til en kjempemessig høyttaler med forsterkere og generator. Lydnivået er enormt og hele plassen danser og synger. Steinar kjøper en wiskey i turens hittil billigste bar, en mann med brett med is og glass på en hånd og
en Jonny Walker i den andre. Drinken koster tilsv. kr. 4,50,-, men da får han også en påfyll gratis. Etterhvert beveger traileren seg sakte gjennom folkemngden til neste torv, og derfra trekkes vi med til en gate hvor det er bygd ca 300 meter med stillaser langs veien så gata er lukket inn nederst med plater. Øverst er det bygget losjer, som på en fotballbane, hvor firmaer/familier leier ca 15 kvm egen losje med tak, omtrent i høyde med orkesteret på traileren. Bord med mat og drikke er medbragt til losjen. Plutselig lyder et brøl og folkemengden strømmer hylende inn gata med traileren etter. Den bruker så 3-4 timer gjennom gata med vill dansing i gata og i losjene. Fullt trøkk uten opphold. Vi danser med familien og med alle i nabolosjene. Når bussen er rett foran oss er lydtrykket formidabelt og med øreplugger som hørselværn unngår vi såvidt varige hørselskader. Mine bomullsdotter fra besøket på en "cottonfield" tidligere på dagen redder resten av familien. Hjemme igjen i 2-tiden sover vi øresusen ut. Dagen etter besøker vi Ricardos "Ranch" ute på prærien og befarer et enormt vanningsanlegg som regjeringen har etablert for å kunne dyrke jorda i dette nedbørsfattige området. Etter en liten middagslur er det atter "forceing" i gata utenfor huset md familien og naboer før festen braker løs igjen, bare med nye artister idag. Samme opplegget som mandagen, bare med enda mere trøkk. Onsdag formiddag tar vi en tur opp til en dam hvor det bades og ligger en stor restaurant. Her også et par biler med høyttalere, og etterhvert som antallet besøkende stiger, øker stemningen, og så er jaggu hele restauranten igang med å danse og synge igjen, med fullt trøkk. Tenk deg Frognerseteren en onsdag formiddag med 400 mennesker på utflugt, 3 - 4 mega høyttaleranlegg med hver sin musikk og alle danser ! Om kvelden begynner vi å bli litt slitne, men kl. 20 er vi igang med nytt orkester og sanger på traileren, og hele
ritualet gjennom byen og dansing i losjen for tredje gang ! Hjemme i 2-tiden denne gang fordi vi skal tilbake til Fortaleza kl. 07.00 dagen etter.

Tilbake på hotellet gjør oss deretter klare for hjemreise, Steinar til Norge og jeg til Trinidad via Manaus m/overnatting og Miami (!) før ned igjen til Port of Spain. Utrolig slitsom helg, men fantastisk å oppleve folkelivet og få bo hos lokal familie og føle dagliglivet på bygda i Brasil. Men helt ufarlig er det ikke, den ene kvelden ble do mennesker drept av en full 16-åreing som kjørte villmann i gata. Etter dette ble vi ganske forsiktige når vi gikk ute om kvelden.

Skal prøve å få lagt ut noe mere bilder fra Karnevalet senere.
Chiao !

Til Brasil

Det ble en underlig reise nedover mot Fortaleza. Flyet gikk kl 11.45, vi ble rådet å dra med taxi til flyplassen kl. 07.30 p.g.a. morgenrushet. Først måtte vi sjekkes ut av båten med imigrasjon og toll i havna for at båten skulle kunne ligge igjen uten oss ombord. Damen på imigrasjonskontoret hadde imidlertid migrene og kom ikke kl. 7 som avalt. Jeg ringte 3 ganger til hovedkontoret som sa "om 5 minutter" noe vi etterhvert har erfart betyr alt fra en halvtime til 2 dager. Etter halvannen time kom dama og brukte minst ett minutt bare å komme seg opp trappa. Det tok endeløst tid med papirene, fram og tilbake mellom marina, tollkontor og imigrasjon, før alt var klart. Så med ekspressfart til flyplassen (da har de plutseilg bråhast, når de kommer bak et ratt !) med uforklarlig taxibytte underveis midt på motorveien. Rakk flyet som først gikk til Caracas, Venezuela hvor vi måtte overnatte. Hadde ikke fått bestilt hotell på forhånd og blir overfalt av taxisjåfører utenfor ankomstdøra. Må i minibank for å få ut lokal valuta (Bolivar) men dengang ei, utenlandske kredittkort går simpelt hen ikke i venezuelanske minibanker. De krever en ekstra personlig kode som vi ikke har i Norge. Forvirringen blir større når de lokale vil til å veksle inn det de tror vi har av US dollars, noe vi ikke har med. Vekslingskursene varierer fra 125 bilivar til 400.000 bolivar pr. 100 dollar. Taxisjåføren sier han vil gi oss 4 ganger kursen som banken gir for dollar. Får imidlertid ikke ut dollar av banken, men en av bankene trekker oss tilsutt for 200 bolivar på kortet (til gudvet hvilken kurs), som tilsvarer 240 kroner iflg. bankkursen. Og det skal holde til taxi, hotell og mat et døgn. Da har vi holdt på i halvannen time på flyplassen og vært innom 4 bankautomater og 3 bankfilialer. Den hyggeligste taxisjåføren og med eget ID-kort gir vi oss tilsutt over til og han vil kjøre oss til et billig hotell for 140 Bol. Vi slår til og sitter en halvtime etterpå og med hjertet i halsen av kjøringen, på et billig men OK hotell, som attpåtil kan ta Visa-kort (!) og dagen er reddet. Grunnen til kursforvirringen er at de har devaluert med 1000 prosent og operer med nye og game Bolivar, på de samme sedlene, så her er det riktig å holde hodet kaldt. Hotellet har en billig men meget god restaurant med Castillo del Diablo til 50 NOK. Over gaten mot sjøen i tillegg en hyggelig bar hvor vi tilbringer et par timer før vi køyer. Venezuela er et hyggelig land med gjestfrie folk hvor mange kan stoles på. De lager god mat, har billige hoteller, og tar du med US $ får du alt med 75% rabatt ! En flott ferieøy, Margarita, bør altså være et scoop for solhungrige norske vinterturister. Vel, tipset er oversendt.

Neste morgen ny forvirring da våre tre klokker alle plutselig går 25 minutter for fort i forhold til lokal tid. Hva er skjedd ? Ble vi bortført av "aliens" i 25 minutter igår. Rekker likevel flyet og når det mellomlander i Manaus, Brasil en time senere er plutselig klokkene tilbake i riktig tid igjen ! Meget mystisk.
Har en time ledig i Manaus hvor vi sjekker inn til innenlands og benytter tiden til et kort besøk i Punto Negro (den sorte bukta, eller noe sånt) som er et feristed i Amazonasfloden, men hvor vannet er nesten sort av humus. Men de lokale bader like fullt. Flyet videre stopper i Santarem, Belem, Sao Luis før Fortaleza kl. halv åtte på kvelden, men vi slipper ikke ut av flyet før Fortaleza. Mange hyggelige brasilianere på flyet som ønsker oss god tur videre. Øyvind (Lunde) og Mona (som også er boligspekulanter i Taiba) er snille og møter oss på flyplassen og hjelper å finne hotell. Etter en hummermiddag og hyggelig prat går vi tidlig til køys. Dagen etter tar vi en runde i byen, får ordnet med flybillett til Steinar (og senere også returbillett for meg til Trinidad, via Miami !) og tar drosje til Taiba hvor vi sjekker inn på hus 1.12, som er identisk med vårt (herunder flere blad Hauge samt Karina og meg). Eiendommen erfarer vi er meget bra ført opp, kun med mindre detaljer vi har som anmerkninger. Jeg har nødvendige befaringer og møter med prosjektledelsen og skal sende en rapport etterhvert til prosjektets eiere i Oslo. Bilder fra huset kommer i en senere blogg, hadde ikke med kabel for innlasting av bilder. Gode og billige restauranter er det blitt i Taiba og fredag låner vi en beachbuggy og cruiser rundt i omegnen og på strendene før vi blir hentet av prosjektleder Ricardo, som har invitert oss med seg hjem i helgen til hans Ranch et sted i bushen. Det er nemlig karneval i hjembyen hans og det vil han ha oss med på. Kommer tilbake med rapport om dette i neste nummer ! Chao !

Veien til Trinidad og så på sykehus

Veien sydover fra Bequia til Trinidad var drøy, vi dro forbi alle de fine øyene Union Island, Palm Island, Petite St. Vincent og Pet. Martinique, Carriacou, Rhonde Island og til sist passerte vi hele Grenadas vestside. Den er Palmekledt og bratt med mye bebyggelse på sydsiden. Før Grenada, passerer vi rett over en undersjøisk vulkan som hadde utbrudd senest i 97 ...., men den forholdt seg rolig. Dro kl. 07.00 fra Bequia og ankret opp i Prickly Bay rett syd for flyplassen rett før solnedgang, som transitthavn. Området her har mye hyttebebyggelse, og vi følte en stund at vi lå på sydsiden av Middagsbukta. Hadde fin øst nordøst 7 - 12 m/sek hele veien og stort sett genoa 1 og ett rev. Neste morgen sto vi opp halv fire og gikk sydover igjen. Tok på sandaler som lå i cocpit om natta og merket et par stikk av et eller annet i mørket, men det var ikke plagsomt. Samme fine vinden fredag men fikk et par squalls underveis og en skikkelig kraftig regnbyge rett før innløpet nord på Trinidag (Monos Island). Oppdaget ved daggry et par insektbitt på foten etter noe som må ha sittet i sandalen da jeg tok den på. Det var litt ømt og hovent. Høy skvalpesjø p.g.a 2 kn. motstrøm i første sundet ved innløpet, men flott natur rundt odden og inn mot Chaguaramas hvor vi hadde bestilt plass i Crews Inn Marina og Hotell. Det ble litt gåing på land i forbindelse med imigration og customs, og jeg merker at beinet med stikkene begynner å bli stivt, og føler meg etterhvert litt uvel. Konferer med Elin og med security på hotellet, som mener det er scorpion, veps eller et annet stikkeinnsekt, da de tar ut en liten brodd. En telefon til lege gjør at jeg litt senere befinner meg på 7.dagers adventisters polikliniske sykehus til undersøkelse med EKG og mye annet. Standarden var som på reklamefilmene for Europeiske Reiseforsikring, og vi var ikke engang i adventstiden. Fikk imidlertid reise tilbake etter en stivkrampesprøyte og resept for penicillin og noe annet den indiske legen skrev ut. Idag lørdag er alt meget bedre.
Chaguaramas er et enormt marinaområde for lystbåter med et utall anlegg for reparasjoner og vedlikehold. Flere har hoteller for folk som er nede og sjekker båtene sine. Det er store opplagsplasser på land ettersom dette er en orkansikker sone i orkanperioden. Vi ligger fint i en bås med svømmebasseng og turens fineste dusj- og toalettanlegg, og med gourmed-restaurant rett over båten.
Men nå er det middag ! Og mandag tar vi flyet til Caracas med et døgns opphold der før det går mot Fortaleza en uke. Hei !

Nyttårsaften lå vi på Tobago Keys, nord for Grenada, som er et hesteskoformet rev som demper sjøene fra øst, og 3 - 4 små sandkledte palmeøyer i mellom. vi ankret på 3 meters sandbunn hvor store havskilpadder gresser. Ute på revet er vannet også glassklart og det er som å snorkle i et akvarium. Imorgen drar familien hjem og Steinar og jeg seiler videre til Trinidad og derfra til Fortaleza og Taiba en uke hvor jeg skal ha noen møter med prosjektet.

Sitter nå på internettkaffeen på stranda på Bequia og ser ut over seilbåtene på reden og livet på stranda. Tenker på dere som skal innover i morgenrushet i mørket i morgen tidlig og kan ikke si jeg misunner dere ! So long, mon !