Karnevalet på Trinidad er ikke bare en parade med kostymer, det er mue, mye mer. Det starter allerede i begynnelsen av januar med diverse festiviteter og kvalifiseringsfester for band, musikk, artister og kostymer. Det er paralelle arrangementer for barna (”kiddys”). Jeg fikk en kompis i Solo-seiler Jack fra USA og vi dro sammen på diverse arrangement, to oppkjøringsfester (”fetes”) kvalifiseringsrunde for beste dame- og herrekostymer (”kings and queens”), for beste steelbands i den mellomstore og store klassen (over 100 musikere med 2 – 4 panner hver) og til slutt ”jouvet” og selve paradedagen tirsdag 5.2. Karnevalsdeltagerne er organisert i tropper som konkurrerer i de forskjellige disiplinene. For oss utlendinger er det mulig å kjøpe seg et kostyme til 2 – 3 tusen kr. Og bli med i en av troppene på karnevalsdagen. Dagen før er det Jouvet, et opptog hvor man kler seg ut og maler seg, og så er det lov å kaste maling og mud på de andre deltagerne. Dette opptoget starter kl. 04.00 om morgenen og varer til kl. 09.00. Karnevalsparaden varer fra kl. 08.00 til kl. 24.00. Paradegatene er spekket med salgsboder for mat og drikke (= barer) og tilskuere. Troppene består av foruten de kostymekledte danserne først en trailer med et mega lydanlegg, en trailer som deler ut mat og drikke til sine deltagere, deretter en trailer med tolaett-kasser, og til slutt steelbandet. Dette havnet som regel i nærheten av neste tropps disko-trailer så lydtrykket var upåklagelig. Når i tillegg alarmanleggene i alle parkerte biler i nærheten ble utløst av den høye musikken, var kaoset et faktum. Publikum blander seg også dansende inn i opptoget og det hele var rimelig løst organisert, slik det er i Karibia.

På den siste fete-festen manglet vi biletter, men ble ordnet inn av en hyggelig bartender, Tamal. Vi manglet det obligatoriske armbåndet, men det var unødvendig erfarte vi. Vi slapp også inn på VIP-området med gratis barer og mat uten spørsmål. Tamal fortalte etterpå at dette var fordi alle trodde vi var CIA-spanere, som nesten de eneste hvite på festen. Vi ble heller ikke tilbudt dop, selv om hele festivalområdet luktet cannabisrøyk. Hjem igjen var det ikke mulig å finne noen taxi (dette er heller ikke organisert, alle kjører pirat), så vi så ingen annen mulighet enn å haike. Etter 5 min. ble vi plukket opp, av politiet, som kjørte oss hjem og sa at haiking om natta er litt i farligste laget for gringos.

Vi er hele tiden blitt advart mot kriminaliteten på Trinidad, men ingen av de skandinaviske er blitt utsatt for noen overlast, bortsett fra en deltager som ble full og sovnet i gresset utenfor areanen, og våknet om morgene uten penger og kredittkort. Et amerikansk vennepar av Jack dro for en uke siden videre til en av øyene utenfor Venezuela. Påfølgende natt ble nabobåten bordet og ranet med pistol. Det viste seg at dette var tredje ranet på en uke i dette området. De trakk derpå ankeret og dro opp igjen til Grenada. Jack (i en HR 39) legger nå også om Venezuela-planene, så jeg treffer ham nok igjen senere oppover i Karibia. Han har også mønstret på sammen med Elin for tilbaketuren fra Southampton i slutten av mai.

Lufelia står nå på land med ren propell og nytt bunnstoff og sjøsettes 14.2. hvorpå vi med nytt mannskap hjemmefra går mot Tobago for et par uker. Snakkes !