fredag 18. april 2008

torsdag 17. april 2008

Antigua og Barbuda

Antigua er en veldig engelsk øy, spesielt fattet engelskmennene interessen her på midten av 1900-tallet da de ble oppmerksomme på den historiske viktigheten av English Harbour og bl.a. Lord Nelsons tilstedeværelse her på slutten av 1700-tallet. Han var stasjonert her i 4 år, de siste to som kommandant og gjorde seg upoulær ved å ilegge handelsboykott av alle andre enn engelske skip, noe som provoserte den daværende handelstand sterkt. De hadde bl.a. gjort gode penger på handel med amerikanere under den amerikanske borgerkrigen. På denne tiden hadde engelskmennene små festninger rundt hele øya med øyekontakt seg i mellom og kunne varsle fiendtlige skip. Bortsett fra 6 måneder med fransk besittelse på norsdsiden, har den alltid vært på engelske hender. English Harbour er en lun, skjult havn, med god dybde, høye fjell omkring og relativt orkansikker. Det ble bygget brygger og verksteder for vedlikehold av engelske såvel handels- som krigsskip. Betydningen av stedet ble liten i løpet av 1800-tallet og området med bygninger og festninger gikk stort sett til grunne. Midler fra England på 1960-tallet og senere har gjort det mulig å gjenoppbygge stort sett det som var av bygg og innstallasjoner, og stedet har idag foruten stor gjestehavn, tre hoteller, flere restauranter, et seilmakeri og museum hvor 2.etg. omhandler Lord Nelsons liv og eskapader.

Men Antigua er mer enn det, i nabobukta Falmouth Bay er det tre store marinaer for ”megayachts”. Antigua Race Week starter i år 17. April, først med de klassiske båtene, og det strømmet på med de lekreste”antikvitetene”i havnene, som for det meste er juks. Skrog og dekksoppbygg er klassiske. Under vann har de finnekjøl, og riggene er med karbonmast og rulleseil. Det eneste kravet i regattaen er at de skal ”se” gamle ut. Helgen etter er det de moderne båtene som konkurrerer i forskjellige klasser. Våre videre planer umuliggjør deltagelse (skulle gjerne vært med i klassen ”liveaboards”). Vi blir imidlertid liggende en uke og besøker hovedstaden en ettermiddag/kveld samt at vi sykler ut til Half Moon Bay, som er en ganske øde flott halvmåneformet strand ut mot Atlanterhavet i øst. I helgen er det full fart på de lokale barene, og vi får noen runder hver kveld mot engelskmennene i biljardrommet. Mange her nå for å seile regatta på superyachtene. Siste dagen tar får jeg en guidet omvisning på området før vi sjekker ut, fyller diesel og går mot Barbuda som ligger 30 Nm lengre nord. Turen rundt Antigua avdekker mange fine lune strender på østsiden også, men det er langgrunt, og det meste av turen rundt ligger vi på omkring 5 meter vann. Turen nordover mot Barbuda er været fint og vi er på ”grønt vann” hele tiden, for det er stort sett mellom 15 og 25 meter hele turenover, og noen stygge skjær vi må gå klar av underveis. Inn mot sydvestodden av Barbuda er det 10 meter vann mange hundre meter fra land, og vi ankrer opp innenfor Cocoa Point på 2,5 meters dyp. Her er det kun et lite privat hotell med flystripe, og ellers en 6 km lang strand som er helt øde, den flotteste vi har vært på hittil. Går en tur på stranda mot hotellet, men vakten sier vi bare kan gå nederst (alle strender her er friareal) men ikke opp på hotellet. Det ser forøvrig dyrt ut og har nesten ingen gjester. Dagen etter bader og koser vi oss, bare en båt til som har ankret litt unna oss. Christian synes det er så øde at han soler rumpa også, med den følgen at han fortsatt nesten ikke kan sitte på den, den tålte ikke mye sol og ser ut som to kirsebær.

Dagen etter må vi inn til hovedstaden for å sjekke ut. Vi motrer nordover til neste bukt. Her er stranda hele 11 km lang og fortsatt like øde, bare et par store motorcruisere å se. Vi må bære jolla med motor 100 meter over til en lagune som vi kan kjøre gummibåt på, over til hovedstaden som ligger omtrent midt på øya. Veiene er for dårlige til å kunne sykle på (så også rumpa til Chr.) så vi plasker oss over fjorden i motvind til ”hovedstaden” som er kanskje 50 småhus med grusveger imellom. Jeg må først innom Harbour-master som viser seg å være turisrkontoret. Ingen vet hvor Susanna er idag, så der sparte vi havneavgiften. Customs er hjemme privat hos en kar og Immigration er et søtt lite kontor et tredje sted i byen med en like søt ung dame i uniform. Første gang jeg opplever en immigration-offiser som synger og danser til raeggemusikken på reiseradioen som er på full guffe, mens hun ordner papirene våre. Veldig sjarmerende. Får kjøpt noe nødvendig mat i en av de to dagligvarene, men bensin måtte vi ta drosje til flyplassen for å få, så det blir utsatt.

Morgenen etter står vi opp kl. 06.00 og setter kursen 300 gr nordover til St. Barts. Selv etter at øya er ute av syne har vi grønt vann og passerer en lekter og slepebåt med fin, hvit sand. Håper ikke de selger hele øya som stort sett bare er en flat korallsanddyne. Vinden idag er uvanlig, sydøst, 6 – 8 m/sek og vi får en rolig plattlens i strålende vær til St. Barts. Litt kjøligere om nettene nå, og vi registrerer underveis at vanntemperturen nå er nede i 26,0 gr.

Merkbart kaldere med morgenbadene nå altså !!

onsdag 9. april 2008

Antigua




Mandag morgen stikker vi ut kl. 04.30 for å rekke broåpningene over kanalen som deler øya i to som vi vil prøve å gå igjennom. Dette er en betydelig besparelse for turen mot Antigua, ellers måtte vi gå 2 - 3 timer rett sydover for deretter å runde øya nordover igjen på le-siden. Mandagen opprinnner med bare lett bris og vi plundrer litt før vi finner den første broa i mørket rett utenfor byen. Leden er merket med lysbøyer, noen virker selvfølgelig ikke og i motlyset fra byens neonlys er det ikke lett å se de røde og grønne merkene. I tillegg er det bare 2 meter vann her og 0,6 utenfor leden. I kanalen er det 1,8 meter vann på det grunneste ved lavvann, men vi er heldige og har høyvann (+40 cm) kl. 06.00 og håper at det skal holde. Ser til slutt de andre 5 - 6 båtene som ligger klar for passering. Broa åpner tidsmessig og vi putrer inn i mangrovesumpen og finner merkene med lykta (les: følger båten foran). Neste bropassering går også greit, lite strøm så vi kan ligge stille å vente. Etterhvert lysner det av dag og vi passerer utløpet av kanalen som er en dårlig merket led. Her går det plutselig veldig sakte og vi står i gjørma med bare 1,4 meter på dybdemåleren. Lufelia har imidlertid kraftig motor så med full guffe brøyter vi oss ut på dypt vann igjen. Vi passerer revet etter noen snirklete passeringer av staker, og kan heise gennaker i den fine morgenbrisen. Skyfri himmel idag også. Kort etter blåser det 8 - 10 m/sek og vi skifter til genoa og et rev. Vinden er som ellers rett øst og med vår kurs 3 grader nord koster vi unna i 8 - 9 knop og ankommer English Harbour kl. 11.30. Får plass i Nelsons Dockyard som egentlig er et levende museum fra engelskmennes marinebase her fra 1700-tallet, hvor de jaktet på franske og spanske skip og sloss om rettigheten til øyene. Mange barer og resturanter i området og noen flotte resturerte bygninger og bryggeanlegg. Blir kastet ut herfra på lørdag da Antigua Raceweek begynner med først de klassiske treseilernes regattaer.

Går dagen etter en tur over halvøya og bader i Falmouth Bay hvor det er ytterligere 3 marinaer med megayachts. Idag skal vi en tur inn til hovedstaden pr. buss og har vaskedag (tøy og båt). I morgen blir det sykkeltur for vi må få rørt mer på oss enn vi har gjort tidligere. Vi ble fryktelig støle etter vulkanturen på Dominica, den sitter fortsatt i leggene etter nedturen på sikkert noen tusen trappetrinn. Deretter blir det antagelig St. Barts neste og deretter St. Martin.

lørdag 5. april 2008





Dominica og Gouadelope

Mens Lufelia har nydt freden og roen alene i marinaen på Martinique i påsken, har Christian vært i Havana på språk- og salsakurs, og også fått reist liltt rundt på øya, bl.a. til byen Trinidad som er en av perlene, og hatt noen uforglemmelige opplevelser. Erik valgte påskefjellet i Valdres hvor det etterhvert ble knallvær, samt noen jobbrelaterte møter uken etter påske. Lørdag 28. april var vi imidlertid begge tilbake i Cul-de- Sac du Marin. Etter å ha hentet fokka mandag morgen, som var til reparasjon for noe smålapping, stakk vi nordover til Dominica. Dette er en drøy tur helt fra sydspissen av Martinique, for selv med god rett østerlig vind var vi ikke inne før i åttetiden om kvelden. Bukta syd for hovedstaden Rouseau som er angitt som ankringsplass er lett å finne. Stranda her består av rullestein og mangelen på hvite strender gjør øya lite attraktiv for turister. Langs ”stranda” ligger det et par-tre hoteller, noen brygger som tilhører dykkerturoperatører og ellers lokale restauranter og bolighus med fasade mot veien og alt skrotet på stranda. Det ligger bare 3 – 4 andre seilere her, og ”boatboyen” Jason blir fornærmet når vi isteden for moring prøver å ankre opp. (Ifølge pilotboka skal vi her ligge med et hekkanker mot land i tillegg, slik at vi ligger med baugen mot ”swellen” og båten ikke ligger og ruller i dønningene.) Det er imidlertid brådypt ut fra stranda og endel strøm, så han får etterhvert overtalt oss til å ta en av moringene for 10 US$ natta. Velger vi fottur med ham som guide, er imidlertid de neste nettene gratis. (Det viser seg at moringene er lagt ut av myndighetene, men gutta her prøver selvfølgelig å innkassere leie som om de var deres). Dagen etter tar vi jolla inn til en av hotellene og rusler en tur i hovedstaden. Det er selvfølgelig anløp av cruisebåt akkurat da så byen er full av bleke amerikanere. Det er imidlertid en sjarmerende by med smale gater og relativt godt beholdt bygningsmasse i kolonistil med de karakterisktiske fargerike franske husene med uttrukket veranda i 2.etg. Handelen blomstrer og vi spiser lunsj på en internettkafè som drives av en amerikansk dame. Hun forteller at øya med kun 70 000 innbyggere er den tryggeste og fredeligste i karibien, og at derfor mange enslige ”hvite” kvinner har slått seg ned her. Selv om det er ensomt der vi har ankret, påstår hun også at båten ligger trygt. Vi får samtidig tips om fotturer i fjellene og hvilke priser vi skal akseptere for transport og guiding. Tilbake på båten avtaler vi med Jason US 50 $ for en tur opp til ”the boiling lake”. Om kvelden spiser vi middag på den eneste åpne bar/restauranten i byen, så nattelivet er ikke mye å skrive hjem om her.

Kl. 8 morgene etter henter Jason oss som sammen med kompisen Junior kjører oss en times tur inn i landet til stien opp til the boiling lake i naturreservatet. Vi snor oss innover på en elendig svingete vei i en minibuss uten støtdempere og hjullagre til en elv hvor det lokale kraftverket henter vann til øyas vannkraftverk som produserer 60% av kraftbehovet. Resten er oljekraftverk. Kraftverket ble bygget av franskmenn. Her starter ”trappa”, dvs. stien inn- og oppover i den gjørmete regnskogbunnen, hvor de sikkert tusenvis av innfelte stokke-trinnene gjør det mulig å gå oppover. Den siste tiden har vært unormalt våt og joggeskoene blir fort våte og gjørmete. Etpar skikkelige piskende regnskurer underveis gjør ikke saken bedre. Det er imidlertid fantastisk natur og deler av stien går på kygger og kraterkanter med flere hundre meter loddrett ne på sidene. Kraftig vind gjør at vi må holde balansen. Etter et par timers gange går vi ned i krateret, som er en bratt sti i noe som ser ut som nylig utraste jord- og steinmasser. Lukten av råtne egg og damp blir tydeligere etterhvert og vi går forbi kokende og hvesende svovelgryter. Tilslutt ender stien på en hylle hvor vi gjennom disen ser en innsjø ca 200 meter i diameter hvor det på midten kommer opp kokende damp. Varm damp slår mot oss i vindkastene og gutta påstår temperaturen i innsjøen er på 100 grader. Det går dessverre ingen sti helt ned så det får vi ikke sjekket, men den 20 meter dype bunnen ligger tydligvis mot glovarm magma. Under Tsunamien utenfor Thailand noen år tilbake forsvant hele innsjøen plutselig, ifølge geologene forde jordplatene forskjøv seg. Da ble krateret stengt for folk. Innsjøen kom imidlertid tilbake noen måneder senere. Den har utløp i den andre enden og renner ned et dalføre som er utilgjengelig. Øya har 6 andre vulkaner med kokende kilder og sjøer man kan ta svovelbad. Etter at vi har spist og J og J har røkt seg noen Ganja, klatrer vi opp kraterkanten og gjennom noen solide regnskurer går ned igjen til bilen. Regnskogen byr på skuffende lite fugle og dyreliv. Vi så bare en stor gnager og hørte endel fugler, bl.a. ”whisteling mountain-bird” som avgir noen lange fløytetoner. Ikke engang et innsekt heller, men så var det ganske vått hele veien. Vel nede finner vi ut at det er lite mer å oppdage på øya, så vi gjør klar for en tidlig avgang dagen etter til Guadelope. Ser ut som en 8 – 10 timers seiltur så vi starter opp rett etter soloppgang dagen etter. Alltid mye hyggeligere å ankomme nytt sted i dagslys.

Englevakt

Bortkomne ting har hatt en merkelig evne til å komme tilbake til meg på denne turen. Da jeg gikk på land for å sjekke inn på Trinidad fant jeg ikke passet da jeg kom opp på havnekontoret, heller ikke fant jeg det i båten etterpå. En stund senere kom en engelskmann i en gummibåt bort og spurte om jeg savnet passet minn, han hadde funnet det drivende ute i bukta. To dager senere kom en dame innom med bankkortet mitt som noen hadde funnet i en bar, hun hadde gjenkjent fjeset mitt på bildet. På St. Vincent finner jeg ikke solbrillene etter å ha gått opp på øyas vulantopp. Nesten nede igjen møter vi en gruppe på vei opp, en av dem går med mine solbriller på hodet ! På Tobago Keys tok vi gummibåten ut til den ytterste lille øya og dro den godt opp på land, det var ingenting der å fotøye den i. Etter turen rundt øya finner vi ikke igjen jolla som trolig er tatt av en stor bølge. Ser den imidlertid igjen helt nederst på den vestlige le-odden der den sitter fast på en stein i vannkanten, like hel. Et par episoder under atlanterhavskryssingen tilsa at vi hadde mer flaks enn kanskje fortjent. Siste dagen på Dominica så det ut til å være slutt på hellet. Kvelden etter fotturen var vi slitne og låste bare jolla som vanlig til akterstaget, selv om vi skulle videre tidlig neste morgen. Det har sittet mange lokale langs stranda og bivånt oss, mange av dem har bare dårlige trebåter å betjene ”yachttisene” med. Motoren til Jason gikk også til h.. dagen før. Neste morgen har jeg en merkelig intuisjon om manglende jolle når jeg våkner, og ganske riktig, den er borte. Vurderer en stund å tråle bygningene langs land, men en eventuell tyv vil trolig ha gjemt den utenfor rekkevidde. Jeg kan selvfølgelig også ha låst den for dårlig. Når vi går i 7-tiden tar vi derfor et 15 minutters streif downwind først for sikkerhets skyld, men den er nok evt. halveis til Cuba. Vi gir opp søket og dreier nordover mot Guadelope. Etter 20 min. mener Christian å se noe hvitt rett øst. Trolig en fiskebåt, men vi faller av likevel. Langt der ute finner vi jolla drivende, wiren henger i vannet og nederst henger hengelåsen, i åpen stilling ! Det kan være en sterk strømhvirvel i området som har gjort at den ikke har dratt lengre til lhavs, eller er det bare mine gode engler som har styrt den inn igjen ?

Gouadelope

Med jolla vel kjoret ombord entrer vi passasjen mot Goad. Vinden drar seg opp i 15 m/sek og vi ser vi er de eneste på havet. Mange regnbyger underveis og sola titter bare sporadisk ned på oss. Har hørt securitè-varsler på fransk kan. 16 hvor vi oppfattet sterk vind, men vi er jo i passataen ? Tar 2 rev i storn og ruller inn halve fokka og lar det stå til. Sjøen er lang og ikke truende og vi dundrer avgårde i 7 – 8 knop med godt stikk i sjøtene. Kl. 16.30 når vi innseilingen til Point a Pintre og krongler oss gjennom noen staker som ikke står på plotterkartet, før vi skaffes en ledig bås i marinaen. Her treffer vi Vaaghals,en Ålesund-familie med 3 barn som vi senere har en hyggelig restaurantkveld med. Kåre og Elisabeth kjøpte båten her borte og har seilt innimellom ARC-seilerne og skal krysse atlanteren hjemover i Mai. De ønsker kontakt med andre skandinaver som skal samme veien via Bermuda.

Etter fjellturen på dominica var Chr. og jeg usedvanlig støle, og dagen etter stående/ sittende/ liggende i båten på vei over, gjorde saken ikke bedre. Første kvelden her sov vi 11 timer om natta + 2 timer formiddags og følge oss fortsatt slitne. Det er hardt å være sjømann ! Her i marinaområdet er det alle fasiliteter for båter og vi har fått fikset gearet på Tohatsuen, som var litt vanskelig. Idag, lørdag har jeg vært på Akvariet mens Chr syklet sydover for å finne en strand, forgjeves, igår syklet vi hovedstaden på kryss og tvers, trivelig by. Nå leier chr en bil så vi kan komme oss rundt litt på øya i morgen.

Mandag er planen å gå kanalen nordover tvers gjennom øya, selv om angivelsene på kartet sier vi stikker 30 cm for dypt. Seilere vi treffer på barene her sier imidlertid det skal gå om vi er forsiktige. Bare sand eller gjørme, så kjører vi oss fast er det ingen krise.

Au revoir !