Over til Grenada

Etter en dag i hovedstaden Scarborough på Tobago hvor vi sjekker ut og spiser en pizza på den eneste europeiske restauranten i byen, stikker vi til sjøs tirsdag morgen kl 05.30 med kurs for Grenada. Fant en buss som gikk begge veier til byen for noen små vekslepenger, en velsignet ordning som finnes på alle de store øyene her borte. Været er grått når dagslyset kommer etterhvert, vinden tiltar til 8 -9 m/sek rett øst, og vi får en skarp slør med fullt storseil og Genoa 1, som etterhvert blir revet, og fokka rulles inn. Christian har ikke vært under seil siden i sommer og står til rors hele tiden for å holde sjøsyken i sjakk. Får underveis besøk av en stor flokk store delfiner som gjør høye, luftige hopp over vannet når de er opp og trekker pusten, noe vi ikke har sett tidligere. Gråværet går etterhvert over i noen lette regnbyger, hvorpå vinden løyer til 4 m/sek og vi heiser gennakeren som sårt trengte en tørk etter sin fuktige tilværelse de siste ukene i seilbrønnen foran, som fortsatt lekker litt. Etterhvert stiger Grenadas 900 meters høye fjellmassiv opp av horisonten og vi går inn den godt merkede leden i Secret Bay hvor det skal være marina og mulig å sjekke inn. Innsjekkingen viser seg imidlertid å være i nabobukta, Prickley Bay, men vi får lov å sjekke inn neste morgen . Fin marina med hyggelige nabobåter og trivelig bar. Dagen etter sjekker vi inn (etter å ha ventet i halvannen time på offiseren, GMT her lærer vi betyr ”Grenada Maybe-Time”) tar vi en drosje inn til hovedstaden St. George. Rusler rundt i byen som skal være den peneste av byene her i karibia, noe vi faktisk kan være enige i. Orkanen Ivan herjet imidlertid stygt her i 2004 og mange offentlige bygninger står fortsatt uten tak, i mangel på ”foundings” , dvs. veldedige bidrag, landet kan ikke finansiere selv.

Dagen etter har vi bestilt ”øya-rundt” med ”Birdeye”, den lokale drosjeleverandøren, og vi kjører en hel dag og besøker 2-3 andre byer, og ser på et vannfall (beskjedne saker i norsk målestokk), indianerhistorisk museum, rum-destilleri, svovelkilder og et par flotte strender. På toppen av øya er det duskregn og bare 24 grader, iskalt ! Utrolig frodig øy med stor befolkning, nesten 100.000, alle afrikanere men svært hygelige mot oss turister. Den lokale båtutstyrsbutikken har sågar reservedelen jeg trenger til dopumpa. Om ettermiddagen er det pånytt middag i båten og vi kuler`n med et par GT`er og får kontakt med Jack på mail som ligger på Bequia og nok ikke ser oss igjen før i april. Ser også av de andre båtenes nettsider at vi fortsatt er den sydligste båten av alle ARC`erne. Planene nå er å komme til Martinique til påske, og deretter til Tortola 10. Mai hvor båten skal skipes til Southampton.

I morgen stikker vi ut til en bukt med fine bademuligheter og deretter skal vi ligge i marinaen i St.Georges et par dager før vi går til Grenadinene. Idag har faktisk vært første dagen med gråvær og regn nesten hele tiden, førswte gang vi har opplevd her borte, hvor regnbygene pleier å være korte og soltimene mange i løpet av dagen. Men det er faktisk litt deilig med en kjølig dag innimellom (dvs 25 grader), tro det eller ei !

Tobago

Jeg ankommer Trinidad igjen fra en kort hjemtur 13.2. Dagen etter blir Lufelia sjøsatt. Jack har nettopp satt av til Puerto Rico, solo. Håper jeg får kontakt med ham igjen om ikke for lenge, han ønsker å mønstre på Lufelia fra Southampton til Oslo i Mai. Samme kveld ankommer Elin og Jesper sammen med Gerd, Jørgen og Helene for å tilbringe vinterferien på Tobago. De hadde billetter til Tobago og skulle videre derfra til Port of Spain med lokalfly, men BA fra London var overbooket og de fikk tilbud om fly direkte til Trinidad isteden, så der sparte de både tid og penger.

Dagen etter reiser vi til byen for å bunkre, sjekker ut og spiser lunsj på Crews Inn, og setter avgårde til den lokale ”Middagsbukta” som her heter Scotland Bay, en halvtimes gange ut fra Chaguaramas. Der fikk vi et kveldsbad før middag mens vi lyttet til kolonien av brøleaper som holder til i skogen her. Stille fin kveld ellers.

Ifølge boka skal man legge ut tidlig og gå østover langs nordkysten av Trinidad for å få en lettest mulig overfart mot vinden til Tobago, som ligger ca 75 nautiske søt-nordøstover. Ute i åpen sjø fikk vi en høy og rotete motsjø, som gjorde at deler av bestningen raskt avleverte gårsdagens middag til Kong Neptun og hans krabber. Motstrømmen var ikke så ille som spådd og vi gikk derfor noen nautiske fra land (boka sier ikke mer enn 2 pistolskudds lengde) for å få roligere sjø. Det fikk vi, men motstrømmen tiltok etterhvert og det ble stamping med motor og hardvindsfokk hele veien over (10 timer). Slitsom tur men fin temperatur og delvis sol. I Store Bay skinte imidlertid sola og det ble en rask dukkert i det grønne 26-graders vannet utenfor stranda. Dagen etter treffer vi broder Terje som er på bryllupsreise med Ragnhild, og tilsammen 5 barn som leier hus ikke nagt unna. Tilbringer noen late dager med dem samtidig som vi leier bil og beserdet meste av øya. Den er omkranset av strender og klipper og har tett jungel og høye fjell i nord. Hovedstaden Scarborough er en samling nærmest av brakker. Ved innsjekking glemmer jeg Customs (vi er jo fortsatt i landet Trinidad & Tobago) og når jeg kommer innom to dager senere må jeg juge på oss en forferdelig overfart og diverse forsinkelser som årsak til at avgangspapirene fra Chaguaramas sier at det er 4 dager siden vi dro derfra. Offiseren kan ilegge meg bot på $4.000,-, men avstår antagelig av min sjeggete og sjabby fremtoning utifra hva han forstår at han ikke kan vente bedre.

Tobago er en laidback øy med samme rytme som øyene lengre Nord i Karibia. Endel hoteller med mange skandinavere, ellers sort og vennlig lokalbefolkning. Nydelige strender, der Pidgeon Point rett ved der vi ligger for anker, er en av perlene med et stort rev rundt og grønne korallgrunner rundt omkring. Snorklingen kan måle seg med Tobago Keys. Strendene lengre nord er ikke like grunne og sjøene mot stranda slo nesten pusten ut av noen av oss et par steder.

Tilslutt kommer dagen for feriemannskapets vemodige avreise, og med samme flyet lander Christian Haaland som er påmønstret via Sorgenfri.com og skal bli med de neste ukene. Han er Express-eier og Snipe-seiler bosatt i Stavanger og har mellom to jobber satt av tid til reising. Gjennom felles kjente har vi gjort noe reseach så vi tror begge kjemien skal stemme.

(Som orientering til eventuelle mailskrivere som benytter satelitt-mailadressen vår lufelia@skyfile.no, så har modemet på telefonen slått seg vrangt. Telefonen virker, men altså ikke mailen her. Er forøvrig nå stort sett på molnett hele tiden her nede, så de som trenger å kontakt oss bør bruke mitt mobilnummer. )

Første etappe er strekket over til Granada, hvor vi etter å ha sjekket greit ut mandag (igår) bunkrer litt og klargjør båten for en tidlig avgang tirsdag morgen. Vi er ute av havna kl. 05.30 og setter kurs ca 320 grader. Passaten drar etterhvert opp i over 10 m/sek og vi får en frisk rom bidevind de første timene, hvorpå en regnbyge dreper vinden og vi motorseiler de siste timene inn. Underveis får vi besøk av en stor flokk, over 50, store delfiner. Disse ser vi for første gang gjøre høye hopp ut av vannet før de forsvinner nordover.

Karnevalet på Trinidad er ikke bare en parade med kostymer, det er mue, mye mer. Det starter allerede i begynnelsen av januar med diverse festiviteter og kvalifiseringsfester for band, musikk, artister og kostymer. Det er paralelle arrangementer for barna (”kiddys”). Jeg fikk en kompis i Solo-seiler Jack fra USA og vi dro sammen på diverse arrangement, to oppkjøringsfester (”fetes”) kvalifiseringsrunde for beste dame- og herrekostymer (”kings and queens”), for beste steelbands i den mellomstore og store klassen (over 100 musikere med 2 – 4 panner hver) og til slutt ”jouvet” og selve paradedagen tirsdag 5.2. Karnevalsdeltagerne er organisert i tropper som konkurrerer i de forskjellige disiplinene. For oss utlendinger er det mulig å kjøpe seg et kostyme til 2 – 3 tusen kr. Og bli med i en av troppene på karnevalsdagen. Dagen før er det Jouvet, et opptog hvor man kler seg ut og maler seg, og så er det lov å kaste maling og mud på de andre deltagerne. Dette opptoget starter kl. 04.00 om morgenen og varer til kl. 09.00. Karnevalsparaden varer fra kl. 08.00 til kl. 24.00. Paradegatene er spekket med salgsboder for mat og drikke (= barer) og tilskuere. Troppene består av foruten de kostymekledte danserne først en trailer med et mega lydanlegg, en trailer som deler ut mat og drikke til sine deltagere, deretter en trailer med tolaett-kasser, og til slutt steelbandet. Dette havnet som regel i nærheten av neste tropps disko-trailer så lydtrykket var upåklagelig. Når i tillegg alarmanleggene i alle parkerte biler i nærheten ble utløst av den høye musikken, var kaoset et faktum. Publikum blander seg også dansende inn i opptoget og det hele var rimelig løst organisert, slik det er i Karibia.

På den siste fete-festen manglet vi biletter, men ble ordnet inn av en hyggelig bartender, Tamal. Vi manglet det obligatoriske armbåndet, men det var unødvendig erfarte vi. Vi slapp også inn på VIP-området med gratis barer og mat uten spørsmål. Tamal fortalte etterpå at dette var fordi alle trodde vi var CIA-spanere, som nesten de eneste hvite på festen. Vi ble heller ikke tilbudt dop, selv om hele festivalområdet luktet cannabisrøyk. Hjem igjen var det ikke mulig å finne noen taxi (dette er heller ikke organisert, alle kjører pirat), så vi så ingen annen mulighet enn å haike. Etter 5 min. ble vi plukket opp, av politiet, som kjørte oss hjem og sa at haiking om natta er litt i farligste laget for gringos.

Vi er hele tiden blitt advart mot kriminaliteten på Trinidad, men ingen av de skandinaviske er blitt utsatt for noen overlast, bortsett fra en deltager som ble full og sovnet i gresset utenfor areanen, og våknet om morgene uten penger og kredittkort. Et amerikansk vennepar av Jack dro for en uke siden videre til en av øyene utenfor Venezuela. Påfølgende natt ble nabobåten bordet og ranet med pistol. Det viste seg at dette var tredje ranet på en uke i dette området. De trakk derpå ankeret og dro opp igjen til Grenada. Jack (i en HR 39) legger nå også om Venezuela-planene, så jeg treffer ham nok igjen senere oppover i Karibia. Han har også mønstret på sammen med Elin for tilbaketuren fra Southampton i slutten av mai.

Lufelia står nå på land med ren propell og nytt bunnstoff og sjøsettes 14.2. hvorpå vi med nytt mannskap hjemmefra går mot Tobago for et par uker. Snakkes !