søndag 4. mai 2008

St. Barts og St. Martin. Anguilla

En dagsetappe fra Barbuda ligger St. Barts (Bartulomeus) som i en periode på 1800-tallet faktisk var svensk. Franskmennene byttet den bort i handelsrettigheter i Gøteborg, men den ble solgt tilbake 40 år senere. Noen gater og steder på øya, f.eks. hovedstaden Gustavia, bærer fortsatt navn fra svensketiden. Idag beboes øya av nesten bare europeiske (les franske) etterkommere med svært få afrikanskettede. Det er flust med feriehus og asfalterte småveier rundt de bratte fjellene som øya består av. Christian og jeg tar en sykkeltur rundt øya, som viste seg å være en nesten endeløs klatring opp stup bratte bakker og med halseløse utforkjøringer. Vi fikk imidlertid sett det meste, bl.a. feriebyen på nordøstsiden med flystripe. Dagen etter kronglet vi oss først opp og så ned en sti til Anse de Colombien, som er en øde strand med klart vann og kun noen få båtturister. Lå til brygge i Gustavia med mys swell og vi dinglet frem og tilbake hele natta med knirk i tauene. Byen har noen morsomme nattklubber og en lekker liten strand rett ved byen. Litt ”Marstrand-stemning” i her med smale gater og lekre merkeforretninger. Standarden på bilene (f.eks. Mini Cooper Cabriolet) og alle motebutikkene antyder at dette er ferieøya for rike franskmenn.

Etter fire dager seiler vi det korte strekket over til St. Martin, som er stedet for megayachts og tax-free-handel. Øya er delt på midten mellom frankrike og nederland, valutaen enten euro, dollar eller karaibiske gylden, altså mange muligheter til å bli lurt. Marinaene ligger i den store Simpson Bay, som er en lukket lagune hvor de to broene inn åpnes tre ganger om dagen. Innenfor er det mudret leder til marinaene, men merkingen er som sedvanlig enten feil eller mangelfull og vi kjørte oss fast flere ganger i gjørma. Den første marinaen, Simpson Bay Marina kostet kr. 300 pr. døgn så vi flyttet oss raskt over til Island Water World hvor det kostet halvparten, var hyggelig personale (Ben fra Sveits) samt ikke minst en velassortert båtutstyrsforretning. Rett bak ligger to seilloft som reparterte storseilet og den revnede spinnakeren fra ARC. Priser omtrent tredjedelen eller fjerdedelen av hjemme og avgiftsfritt. Dag to syklet vi rundt hele lagunen og passerte flere flotte ferieresorts under utvikling. Kveldene tilbragte vi på Mex-Tex restauranten i Simpsons Marina, som har verdens største frosen marguaritas til kr. 16 i happyhour, nostalgisk 70-tallsmusikk og søte servitriser. Dag fire var tiden for Christians retur til Norge. Han har seilt med Lufelia i 8 uker og vært et usedvanlig hygglig mannskap. Sikkert ikke siste gangen vi seiler eller ferierer sammen.

Lørdag 25.4. lander Elin sammen med kollega Cato Ender med Dorthe og jentene Pernille og Benedicte. Etter en dags bunkring og shopping tar vi først et par dager på St. Barts, deretter tilbake og opp til Marigot Bay, og bukta Grand Case, og ut til Tintamarre, som er turens høydepunkt med to overnattinger. En ubebodd flat og buskbevokst øy en times seiling fra St. Martin med lekker strand og flotte snorklemuligheter. Erik og Cato prøver seg på en optimistisk fottur rundt øya, som først er flott og spektakulær natursti som ender i en krattbevokst sti som omtrent bare øyas geiter og oss to kan forsere. Kommer omsider svette og oppskrapte tilbake til noen engstelige damer i båten. Lørdagen er det imidlertid slutt på også denne moroa og mens gjestene drar til flyplassen kaster jeg loss for neste øy, Anguilla, en to timers seiling mot nordvest. Dette er også en lang, flat steinøy med endel flotte strender og den spktakulære Sandy Island rett utenfor, en bitteliten sandøy med bare noen få palmer på. Jeg spanderer imidlertid bare en natt på Anguilla, lite folk og restriksjoner på bevegelsesfriheten. Noen amerikanere jeg treffer anbefaler å sette av minst 12 timer over til neste stopp, Virgin Gorda i British Virgin Islands, som har fått mye skryt av de andre norske båtene. Neste dag står jeg opp kl. 05.00 og setter nesten rett vestover. Vinden er øst-nordøst, 10 – 12 m/sek og jeg får en strålende plattlens med storseil og spridd genoa, akkurat som over atlanteren. Regnbyger passerer bak meg og jeg går inn i Sir. Francis Drake-passasjen bak VG akkurat kl. 15.00. En halvtime senere er jeg på plass i marinaen på VG og kan slappe av etter en anstrengenede men flott soloseilas. Godt solbrendt er jeg blitt også, selv om jeg satt under bimini og med sola i ryggen hele veien. Innseilingen går forbi The Baths, som er noen store runde granittforekomster langs strandlinjen rundt sydtuppen. Nesten som å seile inn mot Tjøme. Framme i marinaen får jeg også kontakt med min kompis fra Trinidad, Jack, som er på vei hit fra Puerto Rico, og vi avtaler å treffes om et par dager. Lager middag i båten og slukner tidlig. Håper å få kontakt med de andre norske her i morgen, som også venter på fraktebåten som skal frakte skutene våre tilbake over atlanteren igjen.

Ingen kommentarer: