Siste kapittel fra Karibia

De siste dagene tilbringer jeg med Jack i Dionysos på Norman Island, rett utenfor Tortola, i Pirates Bight, en godt skjermet bukt med grønt, klart vann, et par idylliske strender, et par restauranter og partybåten Willy T som ligger oppankret midt i bukta. Hit søker et 20 - 30-talls cruising- og charterbåter, de fleste med amerikanere ombord, samt mange lokale fra Road Town for bading og festing. Restauranten på stranda har live reggae-orkester hver kveld og på Willy T er det restaurant foran og disco på akterdekket. Damer som hopper nakne fra akterdekket får gratis T-skjorte. Dette trekker trolig også endel folk (les gutter). Vi kommer hver ettermiddag/kveld i prat med folk fra de andre båtene og har det hyggelig. Munningen til bukta har glimrende snorkleforhold med den flotteste korallvegetasjonen jeg har sett hittil. På østsiden er det også huler man kan svømme inn i. Vi ser barracuda, nurse-hai, skate, havskillpadder og groupers. En stor Barracuda snoker rundt båten min en ettermiddag og når den passerer under gummi-jolla ser jeg halen og hodet på hver sin side samtidig. Fristet ikke så veldig å bade akkurat da. Senere får jeg skrubbet roret og skutesidene for litt grønske som har samlet seg opp, og får skiftet offeranoder på propellen. Greit å ta det mens vannet fortsatt er varmt. Et par dager har vi besøk av Petter og Kirsti i Maggy V som blir med på snorkletur.

Diverse telefoner med fraktselskapet viser at de ikke enda her ferdigforhandlet avtaler med de forskjellige lastebåtene, avgangstidspunktet skyves ut i tid, og for å komme hjem i nogenlunde tid, bestiller jeg hjemreise 14. mai. Avtaler med et firma lokalt om at de passer båten og kjører den ut til lasting, når den tiden kommer. Det betyr at jeg nok ikke får seilt båten hjem fra Southamptom før i begynnelsen av juni.

Den 13. sier jeg adjø til Jack og seiler tidlig tilbake til Road Town hvor jeg har reservert plass i H.R.Penns Marina, drevet av en hyggelig engelsk dame. Resten av dagen går med til å pakke ned og klargjøre båten for frakten. Seilene må av og siden akterstaget må demonteres ved lasting og lossing, må radarmasta også ned, noe som ikke er enkelt. Jeg må stå og balansere med ett ben på rattet og det andre på pidestallbøylen, men det går til slutt.

Morgenen etter går flyet kl. 07.00 til Antigua hvor Virgin Atlantic flyr videre om ettermiddagen til London.

Vemodig å si adjø til Jack og til de flotte Virgin Islands. De siste dagene har det vært usedvanlig pent og varmt vær og mindre båter i havnene ettersom chartersesongen er på hell. Deilig imidlertid å vite at det er vår hjemme og en ny sommer som står for døren. Gleder meg også til å komme hjem til Elin og ungene og Pippi også.

Dette eventyret måtte ta slutt en gang og jeg er utrolig glad for alle opplevelsene jeg har hatt, hyggelige mennesker jeg har møtt og nye seilevenner jeg har fått, som vil gi hyggelig selskap i fremtiden.

Det blir nå en pause i loggen til hjemseilingen starter fra Southampton, anslagsvis første uka i juni.

So long !

Bilder BVI

British Virgin Islands

Dagen etter ankomst Virgin Gorda får jeg kontakt med Petter på Maggi V som skal inn til Road Town på Tortola samme dag og vi avtales å møtes i marinaen. Imens betaler jeg turens dyreste marina (US$ 61 pr natt + vann og strøm) og går ut til the Baths og finner en endel kamp om plassen, en ledig dag-moring. Masse chatrede katamaraner der men naturen er spektakulær og snorklingen flott mellom kampesteinene. Går ned og sjekker moringen og det er en fjellbolt satt rett i fjellet på bunnen. Får middagsinvitasjon til Maggy og har en hyggelig kveld ombord der sammen med bestningen på Harmonia som også ligger der. Etterhvert dukker Regi og Espen fra Regina også opp. Maggi V har kjøpt plass som oss med Peters & May, dvs. Yacht-transport med speialskip over til Southampton. De andre, Haramonia og Regina, venter på delivery-skippere som skal seile båtene hjem for dem. En annen norsk båt, skøyta Thora ligger her også og venter på frakt mens mannskapet har reist hjem. Fraktselskapet er imidlertid vage med henvisning til avgangstidspunktet og lover bare mellom 10. og 20 . mai, da de fortsatt ikke har bestemt hvilken(e) båt(er) som kommer hit. Mitt program hjemme tilsier at jeg bestiller hjemreise 14. mai. Har båten ikke kommet til da må jeg betale ekstra for å få selskapet til å kjøre båten ut for lasting. Den ligger for anker på reden mens båtene taes opp på dekk.
Dagen etter dukker også Jack omsider opp og Maggy V stikker en tur over til St. John på US BVI for noen dager. Vi tar en tur på byen som har flere livlige barer og resturanater. Siden Elin og jeg var her i 1997 har byen hatt en rivende utvikling. Ny kai for mottak av de store cruise-skipene er bygget, og byen har nå store forretningsbygg der det tidligere var enger med geiter og parkeringsplasser. Biltrafikken er også blitt heftig og domineres av store suv`er. All turismen har tydeligvis ført med seg vekst og velstand, men småbycharmen vi fant her tidligere er helt borte.
Idag stikker Jack og jeg over til naturhavnen på Norman Island og jeg er tilbake mandag for å klargjøre for forsendelsen av båten og hjemreisen onsdag.
So long.

Bilder fra St. Barts

St. Barts og St. Martin. Anguilla

En dagsetappe fra Barbuda ligger St. Barts (Bartulomeus) som i en periode på 1800-tallet faktisk var svensk. Franskmennene byttet den bort i handelsrettigheter i Gøteborg, men den ble solgt tilbake 40 år senere. Noen gater og steder på øya, f.eks. hovedstaden Gustavia, bærer fortsatt navn fra svensketiden. Idag beboes øya av nesten bare europeiske (les franske) etterkommere med svært få afrikanskettede. Det er flust med feriehus og asfalterte småveier rundt de bratte fjellene som øya består av. Christian og jeg tar en sykkeltur rundt øya, som viste seg å være en nesten endeløs klatring opp stup bratte bakker og med halseløse utforkjøringer. Vi fikk imidlertid sett det meste, bl.a. feriebyen på nordøstsiden med flystripe. Dagen etter kronglet vi oss først opp og så ned en sti til Anse de Colombien, som er en øde strand med klart vann og kun noen få båtturister. Lå til brygge i Gustavia med mys swell og vi dinglet frem og tilbake hele natta med knirk i tauene. Byen har noen morsomme nattklubber og en lekker liten strand rett ved byen. Litt ”Marstrand-stemning” i her med smale gater og lekre merkeforretninger. Standarden på bilene (f.eks. Mini Cooper Cabriolet) og alle motebutikkene antyder at dette er ferieøya for rike franskmenn.

Etter fire dager seiler vi det korte strekket over til St. Martin, som er stedet for megayachts og tax-free-handel. Øya er delt på midten mellom frankrike og nederland, valutaen enten euro, dollar eller karaibiske gylden, altså mange muligheter til å bli lurt. Marinaene ligger i den store Simpson Bay, som er en lukket lagune hvor de to broene inn åpnes tre ganger om dagen. Innenfor er det mudret leder til marinaene, men merkingen er som sedvanlig enten feil eller mangelfull og vi kjørte oss fast flere ganger i gjørma. Den første marinaen, Simpson Bay Marina kostet kr. 300 pr. døgn så vi flyttet oss raskt over til Island Water World hvor det kostet halvparten, var hyggelig personale (Ben fra Sveits) samt ikke minst en velassortert båtutstyrsforretning. Rett bak ligger to seilloft som reparterte storseilet og den revnede spinnakeren fra ARC. Priser omtrent tredjedelen eller fjerdedelen av hjemme og avgiftsfritt. Dag to syklet vi rundt hele lagunen og passerte flere flotte ferieresorts under utvikling. Kveldene tilbragte vi på Mex-Tex restauranten i Simpsons Marina, som har verdens største frosen marguaritas til kr. 16 i happyhour, nostalgisk 70-tallsmusikk og søte servitriser. Dag fire var tiden for Christians retur til Norge. Han har seilt med Lufelia i 8 uker og vært et usedvanlig hygglig mannskap. Sikkert ikke siste gangen vi seiler eller ferierer sammen.

Lørdag 25.4. lander Elin sammen med kollega Cato Ender med Dorthe og jentene Pernille og Benedicte. Etter en dags bunkring og shopping tar vi først et par dager på St. Barts, deretter tilbake og opp til Marigot Bay, og bukta Grand Case, og ut til Tintamarre, som er turens høydepunkt med to overnattinger. En ubebodd flat og buskbevokst øy en times seiling fra St. Martin med lekker strand og flotte snorklemuligheter. Erik og Cato prøver seg på en optimistisk fottur rundt øya, som først er flott og spektakulær natursti som ender i en krattbevokst sti som omtrent bare øyas geiter og oss to kan forsere. Kommer omsider svette og oppskrapte tilbake til noen engstelige damer i båten. Lørdagen er det imidlertid slutt på også denne moroa og mens gjestene drar til flyplassen kaster jeg loss for neste øy, Anguilla, en to timers seiling mot nordvest. Dette er også en lang, flat steinøy med endel flotte strender og den spktakulære Sandy Island rett utenfor, en bitteliten sandøy med bare noen få palmer på. Jeg spanderer imidlertid bare en natt på Anguilla, lite folk og restriksjoner på bevegelsesfriheten. Noen amerikanere jeg treffer anbefaler å sette av minst 12 timer over til neste stopp, Virgin Gorda i British Virgin Islands, som har fått mye skryt av de andre norske båtene. Neste dag står jeg opp kl. 05.00 og setter nesten rett vestover. Vinden er øst-nordøst, 10 – 12 m/sek og jeg får en strålende plattlens med storseil og spridd genoa, akkurat som over atlanteren. Regnbyger passerer bak meg og jeg går inn i Sir. Francis Drake-passasjen bak VG akkurat kl. 15.00. En halvtime senere er jeg på plass i marinaen på VG og kan slappe av etter en anstrengenede men flott soloseilas. Godt solbrendt er jeg blitt også, selv om jeg satt under bimini og med sola i ryggen hele veien. Innseilingen går forbi The Baths, som er noen store runde granittforekomster langs strandlinjen rundt sydtuppen. Nesten som å seile inn mot Tjøme. Framme i marinaen får jeg også kontakt med min kompis fra Trinidad, Jack, som er på vei hit fra Puerto Rico, og vi avtaler å treffes om et par dager. Lager middag i båten og slukner tidlig. Håper å få kontakt med de andre norske her i morgen, som også venter på fraktebåten som skal frakte skutene våre tilbake over atlanteren igjen.