Martinique

Det ble et kort besøk på St. Lucia. Marinaen hadde ingen ledige plasser p.g.a. ombygging og hele indre basseng var stengt for ankring p.g.a. pågående pælearbeider. Vi tok en overnatting utenfor stranda og dro dagen etter like godt videre til Martinique, uten engang å ha sjekket inn på St. Lucia. Fin 4-5 timers seiltur med noen regnbyger og gikk inn fjorden sydpå til Le Marin, som har den største marinaen og diverse fasiliteter for oss seilere. Området her er ryddig og ordentlig, omtrent som å komme til den franske rivieraen, prisnivået inkludert. Men det er veldig fransk. Da vi dro fra St. Lucia ringte jeg marinaen og fikk bekreftet at det var plass, måtte bare kalle på kan.16 før vi ankom. Det gjorde vi og fikk beskjed om å vente i havna. Etter 2 purringer fikk vi ingen plass og gikk tilslutt på egen hånd inn i en ledig bås, som riktignok viste seg å tilhøre den lokale riggmakeren. Men han lot oss ligge der natten over. Ble deretter flyttet over på en av de lange bryggene (over 600 plasser her) og ligger nå greit. Dagen etter leier vi bil og besøker hovedstaden Fort de France, den store beømte badestranda her sydpå m.m. Blir også kjent med et svensk par, Christoffer og Jannette, som er betalende mannskap på SWAY, en Swan 651 som vi har noen hyggelige kvelder med. Lørdag drar Christian og jeg opp på nordsiden av øya og bestiger Mt. Pele, en vulkan med siste utbrudd i 1933 da den begravde den tidligere hovedstaden med 30 000 innbyggere i kokende leire, kun 2 personer overlevde (!). Toppen var dekket i skydekket og noen av stiene der oppe var stengt p.g.a. ras, så vi var forsiktige. Stupende bratt ned kraterkanten. Fant en 10 cm stor hårete brun tarantella som jeg ikke rakk å fotografere. Idag søndag, reiste Christian til Cuba for språk- og salsakurs, og jeg tar en tur til det norske påskefjellet på mandag. Vi er begge tilbake 29.3. med sikkert interessante histoier å berette fra Christians Cubaopphold.

God påske til alle våre lesere så lenge !!!

St. Vincent

Selskapet hos Pareto III ble serdeles hyggelig og bursdagsbarnet medbragte selvbagt bursdagskake. Mariann som ankom noe lei seg etter en vanskelig dag på jobben, sprudlet etterhvert og det ble mye latter utover kvleden, hvor de enkelte spedde på med alle sine morsomme episoder fra sjølivet.

Vi satte kurs for St Vincent i en østavind som etterhvert økte il 18 m/sek. Denne satte opp en usedvanlig grov sjø, antagelig p.g.a. utgående strøm, og de brytende skavlene ble så store at vi flere ganger måtte sette hekken til, ellers var vi redde sjøene skulle slå oss over (knockdown). Etterhvert roet sjøen seg, og vi gikk opp innenfor Young Island til Blue Lagoon, som er eneste skikkelige marina her. Vi prøvde å entre lagunen ,som er omgitt av nesten kontinuerlig rev, via den markerte men grunne leden, men da dybdemåleren viste 2 meter snudde vi. Ut kom et par boatboys fra marinaen og sa de ville lose oss inn det naturlige passet, som er en kanal bare 5 – 6 meter bred, men dyp nok mellom korallene. De styrte oss igjennom og vi fulgte nøye med for å kunne gå ut samme vei. (I pilotboka står det ”do not use” og bilde av dødningehode for denne passasjen.) Vel inne skulle piloten ha $EC50 (= 100 kr) for den 10 minuters jobben. Normalt tok han mer sa han, men synes vi var hyggelige, så vi fikk rabatt. Det var vel det at jeg lot han få ratte helt inn. Marinaen var imidlertid veldig hyggelig og vi ble venner med flere av staben etterhvert.

Fredagen tok vi en tur til byen for litt shopping, og kjøpte billetter til St. Vincent Rythm and Bluesfestival som avvikles denne helgen. Måtte ta drosje et stykke opp til et utekonsert-område og var omtrent eneste hvite som hørte på 4 – 5 karibiske band fredag og lørdag spilte Freddy Jackson (fettern til Michael som synger ”Lionel Richie-musikk”) og den kjente rapperen Shaggy. Lørdag var det smekk fullt og forholdet menn/damer anslo vi til 1/10, kanskje mest p.g.a. smørsangeren, så vi fikk danset litt igjen i mengden. Høydepunktet for Christian var å få snakket med skuespilleren Milton Friedman som vi visste lå med en svær cruiser på Bequia. Han var veldig hyggelig og ruslet rundt alene på konserten. Mange kjente ham igjen. Dro innom en nattklubb på veien hjem fredag, men det var bare for tenåringer. Fikk imidlertid gjort avtale med en hyggelig drosjesjåfør som søndag morgen kjørte oss opp på østkysten hvor vi gikk opp på toppen av vulkankrateret Mt. Soufries på ca 1200 meter. På veien opp passerte vi tre klimasoner med forskjellig vegetasjon. På toppen var det vidde men med litt andre buskvekster enn vi var vant med. På veien opp forsvant mine solbriller. Dette var nemlig en av de få dagene hvor det ikke var regn og tåke på toppen, og vi tok noen flotte bilder ned på begge kystene som var synlige ovenfra. Kraterkanten stuper rett ned 600 meter og i bunnen er en magmahaug fra utbrudd for 20 år siden omgitt av vann. Mente vi kunne se røyk også fra kokende kilder. En geologisk stasjon der oppe med automatisk radiosender skal varsle om utbrudd er på gang. Traff noen få andre lokale på vei opp, en hadde sågar tatt mine solbriller på hodet. Turen tok 1 time or 10 min. opp, og 40 min. ned men etter å ha sittet ganske stille de siste 5 månedene var bena ganske møre på slutten. Ma visst komme igang å trene litt igjen. Tok en middag på nabostedet Barefoot i marinaen og la oss tidlig. Ifølge losen måtte vi ut den grunne leden før tidevannet sank fra kl 06.30 mandag morgen og når tidevannet var høyest. Morgenen etter er vi på pletten, men når vi nærmer oss stakene, viser måleren 1,7 m og vi dunker ned på sandbunnen. Vi har vinden bakfra og det er litt svell, så jeg finner det best å bakke tilbake igjen. Sola står ikke høyt enda men den er bakfra, så det skal gå an å se åpningen i revet, slik vi erfarte da vi gikk inn. Gutta på marinaen kommer ikke før 07.00 og vi er keene på å komme avgårde for å rekke Rodney Bay før det blir mørkt. Jeg sender Christian opp på storseilbommen og vi går sakte mot åpningen. Etter et par forsøk finner Christian den smale lysegrønne fargen som viser sandbunn og vi sniker oss sakte og forsiktig ut. Samtidig begynner gutta i marinaen som er kommet på jobb å kalle oss tilbake på kanal 68. Enten for å redde oss eller for å tjene en slant, det fant vi aldrig ut for vi traff riktig og kom oss ut uten å ha vært grunnere enn 2,7 meter. Går først østover for å se om vi kan krysse på utsiden av St. Vincent for å få bedre høyde mot St. Lucia, men strømmen står opptil 3 knop imot, så vi snur og går tilbake og tar le-siden. Vinden friskner etterhvert på til 9 m/sek og midtveis opp øya slår vi av motoren og får akkurat høyden til the Pitons (de markerte fjelltoppene som er nasjonalsymbolet er borte) og får en frisk tur med to rev og halve fokka ute. Seiler om kapp med en HR 45 som ikke klarer samme høyden og farten som oss. Når vi nærmer oss St. Lucia stilner vinden og dreier nordlig og det blir motorseiling opp hele lesiden av øya.

Ankommer Rodney Bay kl. 17.00 som blir litt nedtur. Riving av marinaen er igang, nye eiere er igang med en stor utvidelse. Vi blir liggende på reden men baren/restauranten på styrbord side i kanalen er nyåpnet (Iguanas) og noen snertne bardamer lokker oss inn til happy hour. De lokale gutta sier det er stille i Bay`en nå p.g.a. marinabyggingen bare en JumpUp på fredag. Jeg trenger et sted å legge båten igjen i påsken da både Chris og jeg stikker ifra, så vi vurderer Martinique om en dag eller to.

Dagen etter (29.2.) går vi litt østover til en bukt hvor det skal være fine snorklemuligheter. Snirkler oss inn mellom revene og ankrer opp, spiser lunsj og snorkler rundt et rev med litt mye bølger og dårlig sikt. Går isteden videre til hovedstaden St. Georges hvor vi er lovet plass i Grenada Yacht Clubs marina, hvor det attpåtil på fredagen er orientalsk buffet og kalypsomusikk ( en dame med medbragt komp på PC og en steel-panne). Rusler deretter inn ibyen for å finne litt liv, og blir der anbefalt Bananas Club nede på Grand Anse, hotellstranda rett syd for hovedstaden. Her så det spennende ut med utebarer og et lite konsertlokale, men besøkes denne kvelden bare av noen indiske medisinerstudenter på det nærliggende universitetet.

Dagen etter rusler vi rundt i byen for shopping og få høre om en raegge-konsert på et av utestedene. Musikken begynner riktignok kl. 00.30 så det blir en sen natt med taxitur hjem. Bandet var fra Jamaica og ikke så værst stemning i salen. Danset litt med et par av de lokale damene til og med.

Søndag stikker vi tidlig ut med kurs for Carriacou, som er en nordlig øy i Grenadagruppen. Ankrer her i Tyrrels bay og stikker morgen etter inn til byen Hillsborough for utsjekking og litt matvarer. Motorseiler videre i strålende vær til Union Islans som er den sydligste i Grenadinene og sjekker inn. Går så videre ut til Tobago Keys, som er ”indrefileten” i the Windward Islands, hvor vi ankrer opp blandt 20 andre båter ved Baradal. Påettermiddagen snorkler vi en tur i det glassklare vannet ved revet og tar en tidlig kveld. Dagen etter klarer vi møysommelig å få jolla gjennom revet og motrer ut til den lille sandøya Petit Tabac, som er en skikkelig syndhavsøy med strand rundt og noen palmer (se bildet av Christian). På stranda finner vi flere ilandskylte Portugisiske krigskip, små lilla brennemaneter som kan lamme åndedrettsorganet og er lifsfarlige å svømme på. Tre katamaraner har ankret her, antagelig for grundt for kjølbåter. Tar en tur innom stranda på Petit Bateu hvor det er t-skjorteselgere og noen folk fra et cruiseskip på reden. Tidlig hveld for vi skal til Bequia neste morgen. Få ankerkjettingen rundt kjølen når vi går og med litt hjelp av ”the Park Rangers” sin båt går vi fri. Står akkurat opp Bequia i ren østavind som øker til 14 m/sek utover dagen. Ankrer opp men får ankeret fast i en gammen moring og Christian må dykke ned for å komme løs. Finner nytt dreggfeste litt lengre ute i havna. Plutselig kommer Jurg fra Pareto som vi har møtt her tidligere og inviterer oss på middag i morgen sammen med Mariann i båten deres. Kjempehyggelig, tatt i betraktning at 6. Mars er min bursdag ! Vi gleder oss.

Jpg 576 og 573