torsdag 13. mars 2008

St. Vincent





Selskapet hos Pareto III ble serdeles hyggelig og bursdagsbarnet medbragte selvbagt bursdagskake. Mariann som ankom noe lei seg etter en vanskelig dag på jobben, sprudlet etterhvert og det ble mye latter utover kvleden, hvor de enkelte spedde på med alle sine morsomme episoder fra sjølivet.

Vi satte kurs for St Vincent i en østavind som etterhvert økte il 18 m/sek. Denne satte opp en usedvanlig grov sjø, antagelig p.g.a. utgående strøm, og de brytende skavlene ble så store at vi flere ganger måtte sette hekken til, ellers var vi redde sjøene skulle slå oss over (knockdown). Etterhvert roet sjøen seg, og vi gikk opp innenfor Young Island til Blue Lagoon, som er eneste skikkelige marina her. Vi prøvde å entre lagunen ,som er omgitt av nesten kontinuerlig rev, via den markerte men grunne leden, men da dybdemåleren viste 2 meter snudde vi. Ut kom et par boatboys fra marinaen og sa de ville lose oss inn det naturlige passet, som er en kanal bare 5 – 6 meter bred, men dyp nok mellom korallene. De styrte oss igjennom og vi fulgte nøye med for å kunne gå ut samme vei. (I pilotboka står det ”do not use” og bilde av dødningehode for denne passasjen.) Vel inne skulle piloten ha $EC50 (= 100 kr) for den 10 minuters jobben. Normalt tok han mer sa han, men synes vi var hyggelige, så vi fikk rabatt. Det var vel det at jeg lot han få ratte helt inn. Marinaen var imidlertid veldig hyggelig og vi ble venner med flere av staben etterhvert.

Fredagen tok vi en tur til byen for litt shopping, og kjøpte billetter til St. Vincent Rythm and Bluesfestival som avvikles denne helgen. Måtte ta drosje et stykke opp til et utekonsert-område og var omtrent eneste hvite som hørte på 4 – 5 karibiske band fredag og lørdag spilte Freddy Jackson (fettern til Michael som synger ”Lionel Richie-musikk”) og den kjente rapperen Shaggy. Lørdag var det smekk fullt og forholdet menn/damer anslo vi til 1/10, kanskje mest p.g.a. smørsangeren, så vi fikk danset litt igjen i mengden. Høydepunktet for Christian var å få snakket med skuespilleren Milton Friedman som vi visste lå med en svær cruiser på Bequia. Han var veldig hyggelig og ruslet rundt alene på konserten. Mange kjente ham igjen. Dro innom en nattklubb på veien hjem fredag, men det var bare for tenåringer. Fikk imidlertid gjort avtale med en hyggelig drosjesjåfør som søndag morgen kjørte oss opp på østkysten hvor vi gikk opp på toppen av vulkankrateret Mt. Soufries på ca 1200 meter. På veien opp passerte vi tre klimasoner med forskjellig vegetasjon. På toppen var det vidde men med litt andre buskvekster enn vi var vant med. På veien opp forsvant mine solbriller. Dette var nemlig en av de få dagene hvor det ikke var regn og tåke på toppen, og vi tok noen flotte bilder ned på begge kystene som var synlige ovenfra. Kraterkanten stuper rett ned 600 meter og i bunnen er en magmahaug fra utbrudd for 20 år siden omgitt av vann. Mente vi kunne se røyk også fra kokende kilder. En geologisk stasjon der oppe med automatisk radiosender skal varsle om utbrudd er på gang. Traff noen få andre lokale på vei opp, en hadde sågar tatt mine solbriller på hodet. Turen tok 1 time or 10 min. opp, og 40 min. ned men etter å ha sittet ganske stille de siste 5 månedene var bena ganske møre på slutten. Ma visst komme igang å trene litt igjen. Tok en middag på nabostedet Barefoot i marinaen og la oss tidlig. Ifølge losen måtte vi ut den grunne leden før tidevannet sank fra kl 06.30 mandag morgen og når tidevannet var høyest. Morgenen etter er vi på pletten, men når vi nærmer oss stakene, viser måleren 1,7 m og vi dunker ned på sandbunnen. Vi har vinden bakfra og det er litt svell, så jeg finner det best å bakke tilbake igjen. Sola står ikke høyt enda men den er bakfra, så det skal gå an å se åpningen i revet, slik vi erfarte da vi gikk inn. Gutta på marinaen kommer ikke før 07.00 og vi er keene på å komme avgårde for å rekke Rodney Bay før det blir mørkt. Jeg sender Christian opp på storseilbommen og vi går sakte mot åpningen. Etter et par forsøk finner Christian den smale lysegrønne fargen som viser sandbunn og vi sniker oss sakte og forsiktig ut. Samtidig begynner gutta i marinaen som er kommet på jobb å kalle oss tilbake på kanal 68. Enten for å redde oss eller for å tjene en slant, det fant vi aldrig ut for vi traff riktig og kom oss ut uten å ha vært grunnere enn 2,7 meter. Går først østover for å se om vi kan krysse på utsiden av St. Vincent for å få bedre høyde mot St. Lucia, men strømmen står opptil 3 knop imot, så vi snur og går tilbake og tar le-siden. Vinden friskner etterhvert på til 9 m/sek og midtveis opp øya slår vi av motoren og får akkurat høyden til the Pitons (de markerte fjelltoppene som er nasjonalsymbolet er borte) og får en frisk tur med to rev og halve fokka ute. Seiler om kapp med en HR 45 som ikke klarer samme høyden og farten som oss. Når vi nærmer oss St. Lucia stilner vinden og dreier nordlig og det blir motorseiling opp hele lesiden av øya.

Ankommer Rodney Bay kl. 17.00 som blir litt nedtur. Riving av marinaen er igang, nye eiere er igang med en stor utvidelse. Vi blir liggende på reden men baren/restauranten på styrbord side i kanalen er nyåpnet (Iguanas) og noen snertne bardamer lokker oss inn til happy hour. De lokale gutta sier det er stille i Bay`en nå p.g.a. marinabyggingen bare en JumpUp på fredag. Jeg trenger et sted å legge båten igjen i påsken da både Chris og jeg stikker ifra, så vi vurderer Martinique om en dag eller to.

1 kommentar:

slask sa...

Morgan Freeman - You turkey! Høydepunktet....veeeell :oD