lørdag 5. april 2008





Dominica og Gouadelope

Mens Lufelia har nydt freden og roen alene i marinaen på Martinique i påsken, har Christian vært i Havana på språk- og salsakurs, og også fått reist liltt rundt på øya, bl.a. til byen Trinidad som er en av perlene, og hatt noen uforglemmelige opplevelser. Erik valgte påskefjellet i Valdres hvor det etterhvert ble knallvær, samt noen jobbrelaterte møter uken etter påske. Lørdag 28. april var vi imidlertid begge tilbake i Cul-de- Sac du Marin. Etter å ha hentet fokka mandag morgen, som var til reparasjon for noe smålapping, stakk vi nordover til Dominica. Dette er en drøy tur helt fra sydspissen av Martinique, for selv med god rett østerlig vind var vi ikke inne før i åttetiden om kvelden. Bukta syd for hovedstaden Rouseau som er angitt som ankringsplass er lett å finne. Stranda her består av rullestein og mangelen på hvite strender gjør øya lite attraktiv for turister. Langs ”stranda” ligger det et par-tre hoteller, noen brygger som tilhører dykkerturoperatører og ellers lokale restauranter og bolighus med fasade mot veien og alt skrotet på stranda. Det ligger bare 3 – 4 andre seilere her, og ”boatboyen” Jason blir fornærmet når vi isteden for moring prøver å ankre opp. (Ifølge pilotboka skal vi her ligge med et hekkanker mot land i tillegg, slik at vi ligger med baugen mot ”swellen” og båten ikke ligger og ruller i dønningene.) Det er imidlertid brådypt ut fra stranda og endel strøm, så han får etterhvert overtalt oss til å ta en av moringene for 10 US$ natta. Velger vi fottur med ham som guide, er imidlertid de neste nettene gratis. (Det viser seg at moringene er lagt ut av myndighetene, men gutta her prøver selvfølgelig å innkassere leie som om de var deres). Dagen etter tar vi jolla inn til en av hotellene og rusler en tur i hovedstaden. Det er selvfølgelig anløp av cruisebåt akkurat da så byen er full av bleke amerikanere. Det er imidlertid en sjarmerende by med smale gater og relativt godt beholdt bygningsmasse i kolonistil med de karakterisktiske fargerike franske husene med uttrukket veranda i 2.etg. Handelen blomstrer og vi spiser lunsj på en internettkafè som drives av en amerikansk dame. Hun forteller at øya med kun 70 000 innbyggere er den tryggeste og fredeligste i karibien, og at derfor mange enslige ”hvite” kvinner har slått seg ned her. Selv om det er ensomt der vi har ankret, påstår hun også at båten ligger trygt. Vi får samtidig tips om fotturer i fjellene og hvilke priser vi skal akseptere for transport og guiding. Tilbake på båten avtaler vi med Jason US 50 $ for en tur opp til ”the boiling lake”. Om kvelden spiser vi middag på den eneste åpne bar/restauranten i byen, så nattelivet er ikke mye å skrive hjem om her.

Kl. 8 morgene etter henter Jason oss som sammen med kompisen Junior kjører oss en times tur inn i landet til stien opp til the boiling lake i naturreservatet. Vi snor oss innover på en elendig svingete vei i en minibuss uten støtdempere og hjullagre til en elv hvor det lokale kraftverket henter vann til øyas vannkraftverk som produserer 60% av kraftbehovet. Resten er oljekraftverk. Kraftverket ble bygget av franskmenn. Her starter ”trappa”, dvs. stien inn- og oppover i den gjørmete regnskogbunnen, hvor de sikkert tusenvis av innfelte stokke-trinnene gjør det mulig å gå oppover. Den siste tiden har vært unormalt våt og joggeskoene blir fort våte og gjørmete. Etpar skikkelige piskende regnskurer underveis gjør ikke saken bedre. Det er imidlertid fantastisk natur og deler av stien går på kygger og kraterkanter med flere hundre meter loddrett ne på sidene. Kraftig vind gjør at vi må holde balansen. Etter et par timers gange går vi ned i krateret, som er en bratt sti i noe som ser ut som nylig utraste jord- og steinmasser. Lukten av råtne egg og damp blir tydeligere etterhvert og vi går forbi kokende og hvesende svovelgryter. Tilslutt ender stien på en hylle hvor vi gjennom disen ser en innsjø ca 200 meter i diameter hvor det på midten kommer opp kokende damp. Varm damp slår mot oss i vindkastene og gutta påstår temperaturen i innsjøen er på 100 grader. Det går dessverre ingen sti helt ned så det får vi ikke sjekket, men den 20 meter dype bunnen ligger tydligvis mot glovarm magma. Under Tsunamien utenfor Thailand noen år tilbake forsvant hele innsjøen plutselig, ifølge geologene forde jordplatene forskjøv seg. Da ble krateret stengt for folk. Innsjøen kom imidlertid tilbake noen måneder senere. Den har utløp i den andre enden og renner ned et dalføre som er utilgjengelig. Øya har 6 andre vulkaner med kokende kilder og sjøer man kan ta svovelbad. Etter at vi har spist og J og J har røkt seg noen Ganja, klatrer vi opp kraterkanten og gjennom noen solide regnskurer går ned igjen til bilen. Regnskogen byr på skuffende lite fugle og dyreliv. Vi så bare en stor gnager og hørte endel fugler, bl.a. ”whisteling mountain-bird” som avgir noen lange fløytetoner. Ikke engang et innsekt heller, men så var det ganske vått hele veien. Vel nede finner vi ut at det er lite mer å oppdage på øya, så vi gjør klar for en tidlig avgang dagen etter til Guadelope. Ser ut som en 8 – 10 timers seiltur så vi starter opp rett etter soloppgang dagen etter. Alltid mye hyggeligere å ankomme nytt sted i dagslys.

Englevakt

Bortkomne ting har hatt en merkelig evne til å komme tilbake til meg på denne turen. Da jeg gikk på land for å sjekke inn på Trinidad fant jeg ikke passet da jeg kom opp på havnekontoret, heller ikke fant jeg det i båten etterpå. En stund senere kom en engelskmann i en gummibåt bort og spurte om jeg savnet passet minn, han hadde funnet det drivende ute i bukta. To dager senere kom en dame innom med bankkortet mitt som noen hadde funnet i en bar, hun hadde gjenkjent fjeset mitt på bildet. På St. Vincent finner jeg ikke solbrillene etter å ha gått opp på øyas vulantopp. Nesten nede igjen møter vi en gruppe på vei opp, en av dem går med mine solbriller på hodet ! På Tobago Keys tok vi gummibåten ut til den ytterste lille øya og dro den godt opp på land, det var ingenting der å fotøye den i. Etter turen rundt øya finner vi ikke igjen jolla som trolig er tatt av en stor bølge. Ser den imidlertid igjen helt nederst på den vestlige le-odden der den sitter fast på en stein i vannkanten, like hel. Et par episoder under atlanterhavskryssingen tilsa at vi hadde mer flaks enn kanskje fortjent. Siste dagen på Dominica så det ut til å være slutt på hellet. Kvelden etter fotturen var vi slitne og låste bare jolla som vanlig til akterstaget, selv om vi skulle videre tidlig neste morgen. Det har sittet mange lokale langs stranda og bivånt oss, mange av dem har bare dårlige trebåter å betjene ”yachttisene” med. Motoren til Jason gikk også til h.. dagen før. Neste morgen har jeg en merkelig intuisjon om manglende jolle når jeg våkner, og ganske riktig, den er borte. Vurderer en stund å tråle bygningene langs land, men en eventuell tyv vil trolig ha gjemt den utenfor rekkevidde. Jeg kan selvfølgelig også ha låst den for dårlig. Når vi går i 7-tiden tar vi derfor et 15 minutters streif downwind først for sikkerhets skyld, men den er nok evt. halveis til Cuba. Vi gir opp søket og dreier nordover mot Guadelope. Etter 20 min. mener Christian å se noe hvitt rett øst. Trolig en fiskebåt, men vi faller av likevel. Langt der ute finner vi jolla drivende, wiren henger i vannet og nederst henger hengelåsen, i åpen stilling ! Det kan være en sterk strømhvirvel i området som har gjort at den ikke har dratt lengre til lhavs, eller er det bare mine gode engler som har styrt den inn igjen ?

Gouadelope

Med jolla vel kjoret ombord entrer vi passasjen mot Goad. Vinden drar seg opp i 15 m/sek og vi ser vi er de eneste på havet. Mange regnbyger underveis og sola titter bare sporadisk ned på oss. Har hørt securitè-varsler på fransk kan. 16 hvor vi oppfattet sterk vind, men vi er jo i passataen ? Tar 2 rev i storn og ruller inn halve fokka og lar det stå til. Sjøen er lang og ikke truende og vi dundrer avgårde i 7 – 8 knop med godt stikk i sjøtene. Kl. 16.30 når vi innseilingen til Point a Pintre og krongler oss gjennom noen staker som ikke står på plotterkartet, før vi skaffes en ledig bås i marinaen. Her treffer vi Vaaghals,en Ålesund-familie med 3 barn som vi senere har en hyggelig restaurantkveld med. Kåre og Elisabeth kjøpte båten her borte og har seilt innimellom ARC-seilerne og skal krysse atlanteren hjemover i Mai. De ønsker kontakt med andre skandinaver som skal samme veien via Bermuda.

Etter fjellturen på dominica var Chr. og jeg usedvanlig støle, og dagen etter stående/ sittende/ liggende i båten på vei over, gjorde saken ikke bedre. Første kvelden her sov vi 11 timer om natta + 2 timer formiddags og følge oss fortsatt slitne. Det er hardt å være sjømann ! Her i marinaområdet er det alle fasiliteter for båter og vi har fått fikset gearet på Tohatsuen, som var litt vanskelig. Idag, lørdag har jeg vært på Akvariet mens Chr syklet sydover for å finne en strand, forgjeves, igår syklet vi hovedstaden på kryss og tvers, trivelig by. Nå leier chr en bil så vi kan komme oss rundt litt på øya i morgen.

Mandag er planen å gå kanalen nordover tvers gjennom øya, selv om angivelsene på kartet sier vi stikker 30 cm for dypt. Seilere vi treffer på barene her sier imidlertid det skal gå om vi er forsiktige. Bare sand eller gjørme, så kjører vi oss fast er det ingen krise.

Au revoir !

Ingen kommentarer: