Målgang

Siste dagen forløp som den forrige, hyppige squalls med 15 m/sek i og reundt bygene, tungt, grått vær og plattlens inn mot St. Lucia. Beregnet ankomst i 8 - 9 tiden om kvelden 11.12. men p.g.a. været så vi ikke øya før lyset fra bebyggelsen titter gjennom disen i 19-tiden. Nære land ble sjøen krapp og vi måtte presse båten opp i lo hele tiden for å slippe å jibbe for å komme rundt nordodden. Terje er en stødig rormann og vi kom oss forbi odden og ned mot Rondney Bay hvor sjøen løyet mens flere lyn lyser opp øya og gir oss en liten oversikt. Vi hadde Thea på radioen som gikk i mål rett før oss og hørte de trengte hjelp med tau i propellen. De ble etterpå tauet inn til marinaen. Dramatikken var ikke helt over for vår del heller. Vi kom oss greit i mål mot en dårlig merket målbåt og mållinje, ingen hjelpebåt annet enn fotografene. Vi gikk inn med en rom bidevind og etter målplassering ca kl. 20.15 sjekker vi et tau fra broachen forrige natten som vi mener ligger rundt roret. Dette ligger selvføgelig også rundt propellen. og i motlyset fra byen slipper vi anker i et område med mange andre båter for å dykke ned og få ut tauet. Får da ikke dreggfeste umiddelbart og en kuligbyge trekker oss nedover mot en stor katamaran mens vi prøver å få ut ei fokk for å kunne styre unna. Det rekker vi ikke før vi går baklengs inn mellom skrogene
på den tyske cat`en og tar imot støtet så godt vi kan. Vi hører endel tyske gloser innenfra som vi ikke lærte av fru Bryhni på AG, mens vi etterhvert vikler roret inn i tyskerns ankertau. Det blir endel kaving med å holde fra og vikle dreggtau før vi omsider kommer fri og driver videre nedover fjorden mens vi leter etter dreggfeste. Omsider får vi ro og Hans går ned med dykkerlykta og får ut tauet. Deretter tøffer vi inn i marinaen hvor velkomstkommiteen tar jublende imot oss med rompunsj og fruktkurv og en flaske fra det lokale destilleriet. Omsider kan vi sette oss ned med ankerdrammen og gratulere hverandre. Som vi har opplevd før ved gode plasseringer, ligger vi sammen med de store båtene de fleste på rundt 50 fot og får komplementer av naboene som selv synes de har seilt bra. Norske Apex, First 44,7 som kom inn noen timer før oss ligger rett ved og gutta fra Nora Simrad har tilsvarende kineserbroach å fortelle, men med en mann hengende fast i en arm utenbords i spinnakerkampen.
Thea har seilt imponerende bra med 2 barn og en svigerfar, og med autopilot bare delvis fungerende, var de slitne. Får trolig en 2.plass. Apex tror de kan ha vunnet sin klasse og vi kom vel ned på en 6 - 7 med våre 30,5 motortimer. Ikke alle her er helt ærlige med motortimene meldes det om, og det er synd når det står om marginer. Vi er uansett fornøyde med seilingen på 16 dager og 12 timer og skal nå nyte noen
rolige dager mens vi tørker opp og koser oss iden herlige karibiske atmosfæren. Take it easy, man !